Elskovs-
drikken

Akt 1

Den naive Nemorino har forelsket seg håpløst i den vakre og overlegne Adina. Adina forteller historien om Tristan og Isolde og deres kjærlighetsdrikk. Dette gir Nemorino en idé, etter at han har blitt avvist av Adina til fordel for den kjekke sersjant Belcore.

Den omreisende kvakksalveren Dr. Dulcamara kommer med remediene sine som «kurerer-alt», og Nemorino kjøper en kjærlighetsdrikk av ham, som Dulcamara forsikrer skal virke i løpet av 24 timer. Det Nemorino ikke vet, er at denne drikken bare er alkohol, og han blir snart godt brisen og full av selvtillit. Men håpet hans knuses da han overhører at Adina går med på å gifte seg med Belcore samme kveld.

Akt 2

Forlovelsesfesten er i gang, men Adina er misfornøyd med at Nemorino ikke er der for å bevitne triumfen hennes. Han er desperat etter å kjøpe mer av Dulcamaras eliksir, og for å betale for den, bestemmer han seg plutselig for å slutte seg til sersjant Belcores regiment.

I mellomtiden har Gianetta og vennene hennes fått høre at Nemorinos rike onkel har dødd, og etterlatt ham en stor arv. De innynder seg hos Nemorino, som tar dette for et resultat av den kraftige kjærlighetsdrikken.

Jentenes oppførsel forbauser Adina, og da hun får vite om kjærlighetsdrikken av Dulcamara, erklærer hun at hennes kvinnelige sjarm er et mektigere instrument for å vinne en manns hjerte. Nemorino synger om sin kjærlighet til Adina, og etter mange unnvikende svar, forteller hun til slutt at hun har kjøpt ham fri fra militæret, fordi hun omsider har blitt forelsket i ham.

Alle gjestene som er samlet, feirer det nye paret, mens Dulcamara trekker seg tilbake, overbevist om at kjærlighetsdrikken hans har bevist at den har uventet kraft.

Trailer

Introduksjon

Ved Marianne Oulie Wiik

Hva er egentlig bel canto?

Kort forklart og sunget av Lydia Hoen Tjore  

Operaen på øret: Reportasje

Hva slags rekvisitter trenger man for å fremstille en elskovsdrikk?

Billedgalleri

Gaetano Donizetti, en av Italias flittigste komponister

Tekst: Ingeborg Norshus

Gaetano Donizetti regnes som en av de mest markante og mestproduserende komponistene innenfor den italienske bel-canto-stilen. Bel canto betyr «vakker sang», og musikken her er skrevet for å ta menneskestemmens muligheter til det ytterste.

Donizetti ble født i et fattigstrøk i den nord-italienske byen Bergamo i 1797, i et hjem uten noe særlig intellektuell stimuli. Men musikklæreren og komponisten Simon Mayr oppdaget gategutten med den vakre sopran-stemmen og ga ham stipend til en musikkskole. Det var starten på hans musikalske karriere.

Som et lyn

Allerede som 14-åring beskrev Donizetti sin egen framtid på denne måten: som skulle vise seg å slå til:
«Åh, ved Bacchus, med denne arien skal jeg motta applaus fra hele verden. Folk skal si til meg: 'Bravo, Maestro!' Jeg skal på ydmykt vis gå rundt med bøyd hode; jeg skal få rosende omtaler … Jeg kan bli udødelig … Mitt sinn er stort, mitt geni er kvikt … Og til å komponere er jeg som et lyn.»

Drømmen skulle vise seg å bli sann. I 1830 hadde han sitt store gjennombrudd med operaen Anna Bolena. To år senere hadde Elskovsdrikken premiere. Andre kjente operaer fra hans hånd er Lucia di Lammermoor (1835), Maria Stuarda (1835) og Don Pasquale (1843).

Napoli og senere Paris skulle bli byene der han følte han hadde størst kunstnerisk frihet. Der skapte han flesteparten av de mer enn 7o operaene sine, i tillegg til både kammermusikk, symfonier og kirkemusikk. Han ble utnevnt til keiserlig hoffkapellmester i Wien, og i mange år pendlet han mellom disse byene.

Donizetti var godt likt og vel ansett av sine komponistkolleger, blant annet Giuseppe Verdi, som først etter mange år anerkjente Donizetti som sin mentor. Hvor han fikk livskraften og den voldsomme skapertrangen fra, kan man saktens lure på, når man vet hva slags motbør han møtte i løpet av livet. Alle hans tre barn døde som spedbarn, og ektefellen Virginia Vasselli døde som 29-åring i 1837. På et tidspunkt skrev han i et brev: «Uten far, uten mor, uten kone, uten barn – hvem skaper jeg for? Alt, alt har jeg mistet.» Likevel fortsatte han å komponere i et frenetisk tempo, både komiske operaer og mer dramatiske verk.

Et liv på hell

Etter hvert begynte han selv å slite med helsa, han fikk stadig oftere hodepine og plutselige hukommelsesproblemer. Han klarte så vidt å fullføre operaen Dom Sébastien i 1843, men da var det tydelig at det ikke lenger var så mye å hente. Donizetti, som hadde gått for å være en mild, vennlig og humoristisk mann, begynte å få uforklarlige raserianfall, og vennene var rystet over hvordan personligheten hans endret seg.

Samme år begynte han så smått å avvikle livet sitt: Han solgte hjemmet sitt i Napoli, med innbo og det hele. Pianoet ga han til svogeren, med beskjed om at han for Guds skyld aldri måtte selge det, siden det inneholdt hele hans kunstneriske liv. Han var preget av resignasjon og fortvilelse, og  i et brev til den tidligere læreren Simon Mayr skrev han:

«Og som en ørn svingte jeg meg ut over verden. Inni meg bar jeg alle gode og triste forvarsler. Uten annen oppmuntring fra min stakkarslige far enn at jeg aldri ville kunne komponere – jeg skulle aldri komme til Napoli eller Wien ..., mot en slik fornedrelse hadde jeg kun min moralske styrke. Men det skal dere vite, og jeg skryter ikke, jeg har mange og store ulykkelige erfaringer ... jeg er lykkelig, elsket, ansett ... hva mer? Jeg har noen i himmelen som ber for meg, for dere, for oss alle.»

De siste årene tilbrakte han mot sin vilje på et sinnssykehus i Paris, med angst, forvirring og en økende demens, som skyldtes syfilisangrep på hjernen. I 1848 døde han i sin fødeby Bergamo.