Om å høre med kroppen

Tekst: Ingeborg Norshus

– Minner og forutsigbarhet påvirker i stor grad hvordan vi reagerer på lyder og musikk, sier Stefan Kölsch. – Når vi hører musikk, forholder vi oss til det vi forventer og kan forutsi av rytme og toner, og regelmessigheten her bidrar til å roe ned et kaotisk lydbilde som ofte omgir oss.

Stress og negative lyder

Hva da med andre lyder, lyder som ikke er musikk, lyder vi ikke liker?

– Negativ lyd og støy skaper stress i oss, fortsetter Kölsch. – Visuell støy eller inntrykk kan vi skjerme oss mot ved å lukke øynene, mens lyder kan vi bare dempe, aldri fjerne oss helt fra. Det indre øret har stressreseptorer som sender signaler til hjernen, slik at hørselen vår bli påvirket. Negative, vonde lyder kan føre til både psykisk og fysisk ubehag, som angst, sinne, kvalme, svimmelhet, hodepine, økt blodtrykk osv. Derfor har skarpe, aggressive lyder eller musikk også blitt brukt i tortur, for eksempel i Guantánamo-basen.

Hvis vi er ute av stand til å kontrollere lyden, forsterkes ubehaget, og bidrar til at det er vanskelig å distansere seg fra ubehaget, utdyper forskeren. Og det er nettopp dette som skjer med de som hører «The Hum» – de kan ikke skru av lyden, og de kan ikke skjerme seg mot den.

Nedsatt lydtoleranse og kroppslige reseptorer

Hvor sensitiv man er for lavfrekvente lyder som for eksempel fjern during eller summing, er svært individuelt. Ulike typer overfølsomhet for lyd kalles nedsatt lydtoleranse. Misofoni er én type – der noen reagerer veldig sterkt på for eksempel tygge- eller smattelyder. Når noen blir plaget av slike lyder og andre ikke virker å ense dem, i det hele tatt, skyldes det ikke lyden i seg selv, men hvordan hjernen tolker lyden, hvordan den har «lært» å reagere på den.

Det vestibulare organ, som befinner seg i det indre øret, styrer balansen vår, men er også viktig for hørsel og hvordan vi oppfatter lyder. Dette beskriver Stefan Kölsch i boka Gode vibrasjoner, som kom ut i 2019. Akustisk sensitive fibre sender signaler til det motoriske og autonome nervesystemet – og dermed kan musikk eller andre lydbilder framkalle reaksjoner også i indre organer og skjelettmuskulatur.

Kölsch forteller at man faktisk hører med mer enn bare ørene: – Også huden og indre organer kan være følsomme for vibrasjoner, som jo lydbølger er – særlig lavfrekvent lyd. Musikk kan for eksempel skape en emosjonell gjenklang i oss når vi er på en konsert og kjenner rytmen dunke i magen, og dermed føler en kroppslig glede.

Hjernens restitusjon

Lytter vi til en ny type musikk, for eksempel fra andre kulturer, oppfatter vi ofte denne som kaotisk i begynnelsen, fordi vi ikke kjenner tonemønsteret eller strukturen. I det meste av vestlig musikk vet vi derimot hva vi kan forvente av rytme og toneskala, og dette skaper et gjenkjennelig mønster for hjernen. Nettopp denne forventingen eller forutsigbarheten vet alle store komponister å leke med, gjennom overraskelser som bryter forventingene. For uten forventinger kan du heller ikke overraskes.

Når vi hører myk og rolig tale, eller behagelig musikk, aktiveres antennene i hjernestammen, og setter i gang en slags restitusjonsprosess, skriver Kölsch i Gode vibrasjoner, mens negative eller truende akustiske omgivelser virker motsatt på oss, og kan føre til anspenthet og ubalanse.

Det avgjørende er altså hvordan hjernen tolker lydene. I operaen The Listeners blir det tydelig da de som først plages av «The Hum» etter hvert lærer seg å høre den som noe positivt: «Intellegent humans can seek rebalance», sier lederen i gruppen av de «hørende».