Kultursykdommer som en reaksjon

Tekst: Hedda Høgåsen-Hallesby

– ‘Kulturdiagnose’ er et litt ullent begrep, av og til snakker man også om ‘motediagnoser’. Det handler om oppblomstringer av diagnoser innenfor et tidsrom. Man tenker seg at de er reaksjoner på raske endringer i kulturen, og at de er særprega av en type sosial smitte.

Har du noen eksempler?

– I våre dager har vi slikt som hikikomori (sosial tilbaketrekning) og høysensitivitet, mens på slutten av 1800-tallet hadde de for eksempel noe de kalte «gale vandrere». Dette var et fascinerende fenomen som oppsto i Frankrike og eksisterte i en tjueårs-periode. Det startet med en gassmontør, Albert Dadas, som plutselig en dag vandrer vekk fra familie, jobb og forpliktelser. Han blir funnet 70 kilometer unna Bordeaux, der han bor. Da har han ingen minner om hva han gjør eller hvor han er. Etter hvert dukker det opp flere hundre andre tilfeller av «vandrere». Diagnosen sprer seg til Italia, Tyskland og Russland, før den forsvinner igjen omkring 1909. Vandrerne var menn – familiemenn – ofte med strabasiøse jobber. Kanskje var det slik at livet på veien ubevisst tilbød en form for å unnslippe?

Hvordan og hvorfor oppstår en kulturdiagnose?

– Dette har filosofen Ian Hacking skrevet om, i forbindelse med en modell han har utvikla for det han kaller «forbigående mentale lidelser». Han har blant annet brukt et «patologisk tilbaketrekkingssyndrom», som oppsto blant asylsøkere i Sverige, som eksempel. På begynnelsen av 2000-tallet ble flere av de eldste barna i flyktningfamilier som kom fra tidligere Sovjetrepublikker og eks-Jugoslavia, veldig syke. De sluttet å ta til seg næring, de sluttet å snakke, ble innlagt og kunne derfor ikke sendes ut av landet. Dette førte til en polarisering i den svenske offentligheten, hvor høyresiden hadde en hang til å si at dette var et spill for å skaffe familiene asyl, og venstresiden var mer aksepterende. Siden disse familiene kjente hverandre, og fenomenet ble omtalt i pressen, antok man at det var noe smittsomt der. En annen forklaring Hacking pekte på, var at det historisk sett var en tradisjon i disse miljøene for at det eldste barnet måtte ta et ekstra ansvar, og at det er noe slikt de ubevisst gjorde da de ble syke. Men selv om de fikk innvilga asyl, så fortsatte disse barna å være syke etterpå.

Hva tror du en norsk lege eller psykolog ville tenkt om en pasient kom og fortalte om en dyp, brummende lyd som aldri tar slutt?

– Jeg ville nok tenkt en avart av øresus, og at man som med tinnitus må lære seg å leve med det. Men man kunne også se for seg at det er reaksjoner på et oppjaga liv, altså stressreaksjoner. En tredje forklaring er at det er reelle lyder: varetransport eller båter om natta, som pasienten fortolker inn i dette «hum-narrativet» de kanskje har lest om på nettet.

Altså en type feil-tolkning?

– Ja, det høres kanskje utilfredsstillende ut når man sier det sånn. Det er mer spennende med disse storslagne forklaringene, men ofte kan det være slik. Og jeg kan absolutt sympatisere med opplevelsen av frustrasjonen – også over mangelen på forklaring. Et sted jeg bodde, hadde naboen en vifte på badet: en durende lyd, som holdt meg våken og som jeg ikke visste hva var. Det var utrolig ubehagelig ikke å vite hvor den kom fra – om den var reell eller ikke. Og når man opplever å måtte kjempe for å overbevise andre om at det man opplever er noe reelt, og at verken dine nære eller storsamfunnet tror på deg, så kan det være en belastning i seg selv, som kan forsterke de samme symptomene. 

Om motediagnosene sier noe om noe i samfunnet vårt – hva tenker du «the hum» kan si oss om tida vi lever i?

– Det er nærliggende å tenke at det handler om en form for moderne fremmedgjøring, et tegn på at alt ikke er såre vel i de hypermoderne livene vi lever. Noe er galt, og det hjemsøker deg i form av slike symptomer.

I tidligere tider, og i mer religiøse samfunn, finnes forklaringer som at det er demoner eller Guds stemme man hører – kan det være resultat av at vi ikke har noe slikt å støtte oss til lenger?

– Absolutt. Jeg mener å ha lest at hørselshallusinasjoner er vanligere enn man har trodd, men at det sitter langt inne hos mange å anerkjenne det som det, eller beskrive det som det, fordi det er ofte forbundet med schizofreni eller psykose – altså de mer alvorligere psykiske lidelsene som også har dårligere utsikter.

Og slike diagnoser er vel ikke noe man har så lyst på?

– Medisinske sosiologer snakker ofte om et sykdomshierarki, man kan nok også snakke om et diagnosehierarki. De lidelsene som er lettest å knytte til hjerte og hjerne, som har organisk opphav, har mest status, mens subjektive psykiske lidelser er ligger nederst. Samtidig er det ofte gode grunner for å ville ha en diagnose, blant annet fordi det utløser støtteordninger og sykemeldinger. Et eksempel er debatten om sorg skal være en diagnose – ‘komplisert sorglidelse’ – som vi også har hatt i Norge. Der er det lett å tenke at det representerer en sykeliggjøring av normalreaksjoner – og kanskje er det også det – men mange fastleger har ønsket seg dette, fordi de erfarer at uten den er de nødt til å sette en depresjonsdiagnose for å gi den sørgende rett til sykemelding, og det opplever de som feil.

Kunne det menneskene i The Listeners erfarer – opplevelsen av en dyp, vedvarende brumming – blitt en faktisk diagnose, tror du?

– Man kan absolutt tenke seg det. Selv om man ofte vil insistere på at det er en slags vitenskapelighet og en klinisk etterprøvbarhet i bunn, så er diagnoser resultater av stemmegivning i komiteer av medisinere eller psykiatere. Derfor er det i høyeste grad menneskelige prosesser bak, og det er også historiske eksempler på hvordan enkeltgrupper kan øve trykk både mot myndigheter og det medisinske fagmiljøet for at deres lidelse skal telle som en diagnose. Det mest berømte eksemplet er vel diagnosen ‘posttraumatisk stress’, som veteraner etter Vietnamkrigen kjempet for, og som de fikk igjennom – antakelig i sympati for det de hadde gått igjennom og deres lidelser.

Så det ligger maktkamper bak diagnostikken?

– Ja, og det handler om definisjoner, ord og beskrivelser som former virkeligheten og som bidrar til hvem og hva som er støtteverdig. Støtteforeninger, brukerorganisasjoner og internett har gjort dette tydeligere. Tidligere i år var jeg med på å gi ut en bok om skolevegring. Da opplevde vi en sterk foreldregruppe som var imot begrepet og heller ville at det skulle hete ‘skole-utstøtning’ eller ‘ufrivillig skolefravær’. Mens flere på autisme-spektret kjemper for at dette ikke er en forstyrrelse, men at de er ‘nevro-atypiske’.

I The Listeners går de som hører, fra å kjenne seg spesielle i negativ forstand til å oppleve seg spesielle i positiv forstand, ved at kult-lederen Howard gir dem en ny måte å tolke det de opplever på.

– Jeg leste i kommentarfeltet til The Guardian-artikkelen om «The Hum» at det var en som mente det de hørte var moder jord, Gaia, som gråt, og at de da har en form for sanseapparat som er bedre utvikla enn andre. Man ser at mange av diagnosene eller nesten-diagnosene har noe forlokkende ved seg ved at de tilbyr seg å være spesielle – som høysensitivitet – hvem vil ikke ha en ekstra sensitivitet?