Legobitene som ble til magi

Tekst: Camilla Yndestad
Foto: Ingeborg Norshus

Ukevis med firkanter

– Jeg husker ikke så mye fra det første møtet, men har en følelse av at det var overveldende. Det er ikke ofte at vi lager så store og komplekse konstruksjoner, så vi gledet oss alle til det.

Leder for snekkerverkstedet, Linda Linchausen, sitter bøyd over et bord på pauserommet. På hodet har hun øreklokker, og i naborommet, Hovedscenen, kan vi så vidt høre duringen fra generalprøven på The Hamlet Complex Redux.

– For vår del var det mye firkanter. Det holdt vi på med i ukevis! Vår jobb starter når konstruktørene har tegnet ut alt. Da er det bare å begynne øverst i tegningsbunken og jobbe seg nedover — og holde tunga rett i munnen på deling, merking, og mål.

Bevegelige utfordringer

Linda forklarer at det er en utfordring når såpass store konstruksjoner som «teleskopet» skal bevege seg:

– Dette holdt heldigvis konstruktørene, med Oddvar Nilsen i spissen, i. For oss snekkere var ikke teleskopscenen så vanskelig å bygge. Den består av veldig mange firkanta rammer med finér. Vi hadde den enkleste jobben, sånn sett! Konstruktørene og monteringshallen gjorde en enorm innsats med å bygge den. Det arbeidet er jeg skikkelig imponert over. Denne konstruksjonen skal jo ned i gulvet også, og alt må være helt nøyaktig. Ingenting kan være skeivt eller ute av vinkel, alt må stemme. Jeg tror ikke folk helt skjønner hvor nøyaktig man må være. Her var kombinasjonen Åsmund Færavaag og Oddvar Nilsen helt uvurderlig.

Etter at de ørten bitene var ferdige, ble de levert videre til monteringshallen.

– Det var der magien skjedde, forklarer Linda, som heller ikke legger skjul på at det var veldig morsomt å se alt komme sammen på scenen.

– Du ser ikke det når du holder på, da ser vi bare småbiter. Ofte skimter vi litt hvor det bærer hen når vi jobber med det, men med denne produksjonen var det mange små legobiter som plutselig ble til magi når du så det fra salen. Det var kult, det! 

Litt av et puslespill

– Tegninger, tegninger, og atter tegninger!

I monteringshallen bretter scenetekniker Lasse Evje ut et stort ark og legger det utover bordet framfor seg. Det lukter sagmugg og kaffe, og Lasse har slått seg ned for en liten pause.

– Jeg kan love deg at det var litt av et puslespill å få sammen! Jeg kan ikke si annet enn at det var tidkrevende. Vi brukte mange skruer, bolter, og muttere. Det tok flere uker å få det sammen, forteller han.

«Teleskopet» består av seks rom. Et som står stille, og fem som beveger seg. En liten millimeterfeil kan få konsekvenser for hele konstruksjonen, noe Lasse kan skrive under på.

– Konstruksjonen er vanskelig å sette sammen. Det er store, svære elementer som skal gå veldig presist. Alt skal gå som ei klokke. Ellers er det veldig kronglete og vanskelig å komme til — vi jobber med små marginer. Arbeidet krever mye tilpasning, og at det gjøres på riktig måte, avslutter sceneteknikeren med et blikk mot tegningene på bordet.

Og vi setter vår lit til at alt er montert perfekt sammen – og at det hele går som ei klokke!