Kjærlighet og kunst – eller omvendt

Tekst: Inger Merete Hobbelstad

De gamle greske mytene forteller at ingen kunne synge som Orfeus. Når han sang og spilte på lyren sin, som var en gave fra guden Apollon, lød det så vakkert at trærne selv rykket opp røttene sine og kom nærmere for å høre musikken.

Han var gift med Evrydike, men hun døde fra ham. Orfeus bega seg til underverden for å be dødsguden Hades om å gi ham Evrydike tilbake. Da han sto foran Hades, sang han om sorgen og savnet etter Evrydike så selv dødsrikets hersker ble rørt. Hades sa at Orfeus kunne ta Evrydike med seg tilbake til menneskenes verden, på én betingelse. Hun skulle gå bak ham hele veien, og hvis han snudde seg og så på henne, ville hun gli ned i dødsriket og forbli blant de døde. Orfeus gikk avsted, men like før han var oppe i sollyset igjen, klarte han ikke mer, snudde seg, og så på Evrydike, som straks forsvant for ham igjen.

Når man forårsaker sitt eget nederlag

Fortellingen om Orfeus og Evrydike er en tragisk kjærlighetshistorie om to som elsker hverandre, som nesten får hverandre, men så skilles ad for godt. Bare dette er i utgangspunktet nok til å inspirere senere generasjoner av diktere, kunstnere og komponister.

Men når denne historien er spesielt seiglivet, har det også å gjøre med at den er en emosjonell og psykologisk tugge, en knute som ikke vil opp. For det er ikke ytre krefter som holder paret fra hverandre, ikke krig eller andre elskere eller motvillige familier. Det er ikke en gang døden, for Orfeus overvinner døden, med musikken han skaper. Det er Orfeus selv som forårsaker sitt eget nederlag, fordi han snur seg, selv om han vet at han ikke må.

Menneskenes skyggefulle kjellere

De gamle greske tekstene gir ikke noe godt svar på hvorfor. De romerske dikterne, som skriver sine versjoner flere hundre år senere, er nesten like knappe. Han snur seg av tvil, skriver Hyginus, en forfatter som levde og virket på keiser Augustus’ tid. Han snur seg av lengsel, skriver hans samtidige, den store poeten Ovid, som har forfattet en av de mest berømte versjonene av historien om Orfeus og Evrydike i sine Metamorfoser. Mer har ikke moderne lesere å gå på.

Den som vil forstå Orfeus, må gå ned i de skyggefulle kjellerne av det menneskelige, der vi gjør ting vi vet ikke er kloke og saboterer våre egne mest dyrebare prosjekter. Der det bor krefter og behov som driver oss til å gjøre valg som vi vet vi kommer til å angre på.

Gåten Orfeus gjør også at det er en historie med et stort tolkningsrom. De som gjendikter myten på ny, må selv fylle inn tomrommet og lade verket med en antydning om hva de tror egentlig skjer. Det finnes et utall malerier som forestiller Orfeus i øyeblikket før han snur seg, eller i øyeblikket etter, idet Evrydike forsvinner. Og det finnes, så klart, astronomiske mengder musikkstykker og operaer om samme historie. De som gir Orfeus tone og form og farge på denne måten, må også gi ham noe de gamle tekstene ikke gir grunnlag for. Hva slags følelse lader de akkordene med? Hva slags uttrykk ser de for seg at ansiktet hans har? Frykt? Tvil? Lengsel? Begjær? En uro som ikke kan døyves med annet enn visshet, selv om det er en visshet som koster ham alt han har kjært?

Det ubegripelige i å bli elsket

I sommer ga jeg ut De greske mytene — Guder og helter fra de gamle fortellingene, der jeg gjenforteller mytene for store barn og tenåringer. Der stod jeg overfor det gamle mysteriet Orfeus, og måtte velge hvordan jeg skulle forstå sangerens uforståelige handling. Jeg så for meg at Orfeus kunne være en mann som elsker høyt, men som ikke helt kan tro på at kjæresten elsker ham like høyt tilbake. Det kan tross alt være noe nesten ubegripelig over det å bli elsket av noen du selv er forelsket i, over at du, med de feil og mangler du kjenner så altfor godt til, kan vekke slike følelser i en du selv synes er storartet. Kanskje, tenkte jeg, begynner Orfeus å tvile på om Evrydike ønsker å være hos ham like sterkt som han selv ønsker å ha henne hos seg. Kanskje begynner han å tro at hun kanskje ikke går der etter ham, på stien som fører opp og ut av dødsriket. Kanskje det er derfor han snur seg.

Det hører med til historien at en kjærlighetshistorie som er så tragisk, og så berømt, også egner seg godt for parodier. Det tragiske trengs ofte bare å skrus noen få knepp til siden før det blir komisk. Og i Jacques Offenbachs Orfeus i underverden er intrigen enkelt snudd på hodet: Hva hvis Orfeus egentlig er lettet over å bli kvitt kona? Hva hvis det er ytre hensyn, til romantiske forestillinger og borgerlig anstendighet, som gjør at han må begi seg ut på en livsfarlig reise? Avstanden mellom litteraturens romantikk og hverdagen i et ekteskap kan være kosmisk, noe vitsemakere til enhver tid har visst å benytte seg av.

Et glimt av inspirasjon

Men så handler ikke denne myten bare om kjærlighet. Den handler også om kunst, om en sanger som klarer å frembringe den vakreste musikken noen har hørt. Det er mange, deriblant forfatteren Maruice Blanchot, som har ment at Evrydike først og fremst er en idé, et glimt av inspirasjon. Hun er det som gjør Orfeus’ musikk uimotståelig, men som han ikke kan gripe og ikke kan eie, for da forsvinner hun. Som Blanchot skriver: Hun er «det dypt dunkle punktet som kunsten, begjæret, døden og natten synes å strekke seg mot». Dette er en velkjent følelse for alle som har forsøkt å skape noe kunstnerisk: De kan gå rundt med en tanke, en fornemmelse, som virker så original og så nydelig — men idet de skal konkretisere den, trykke ned den ene tastaturbokstaven etter den andre, gripe penselen med sine svært så menneskelige og klønete hender, kan det være kolossalt vanskelig å fange essensen i det som var inspirasjonen. Evrydike svever vekk.

Et av de fineste kunstverkene som er inspirert av Orfevs og Evrydike, er Auguste Rodins statue fra 1893. Orfeus skygger foran øynene med hånden, mens Evrydike svever rundt ham og bak ham, som en ånd. Han ser ikke på henne, ennå, likevel omslutter hun ham, som om hun er luften han puster inn. Og slik kan det vel føles både å være forelsket og å være grepet av inspirasjon, og dermed bli hentet ut av seg selv, til noe som er like storslagent som det er vanskelig å definere.