Tre ganger Giselle

Tekst: Camilla Yndestad

– Altså, jeg pleier ikke å ha favoritter, men jeg elsker virkelig å gjøre Giselle!

Det er tidlig formiddag i Opera-kantina, og solist Melissa Hough har akkurat slått seg ned i en av hjørnesofaene. Det er enda en stund igjen til premiere, timeplanen er full, og Melissa er i full gang med prøvene til rollen hun sist gjorde her i 2016.

– Giselle rørte meg veldig som barn, jeg så mange store dansere gjøre rollen, og ble veldig påvirket av hva de gjorde. Med klassikerne kjenner man på følelsen av at det er store sko å fylle, og midt oppi det skal man kunne gjøre rollen til sin egen. Den dobbeltheten har jeg alltid kjent på med Giselle, men jeg har blitt eldre og mer komfortabel med rollen. Selv når jeg sammenligner med da jeg gjorde den i 2016 – jeg har så mye mer erfaring i sekken og tyngde på scenen nå enn for bare to år siden.

– På hvilken måte har din tolkning av Giselle forandret seg siden første gang du gjorde rollen, tror du?

– Vanligvis, og spesielt i ballett, er det er stort ønske om å behage de som er i salen. Det handler om å passe inn i det som gjennom årene har blitt sett på som stort – du vet på en måte hva folk forventer å se. Første gang jeg gjorde Giselle, forsøkte jeg mer eller mindre å krysse av på alle punktene, og bli akseptert. Nå vet jeg at jeg kan portrettere henne. Det handler mer om å gå så dypt som mulig. Jeg er klar over at dette kanskje er siste gang jeg gjør rollen, så det gjelder virkelig å legge alt igjen på scenen og ikke ha noen stener usnudde, sier Melissa.

 

Emosjonell tematikk

Etter hvert som Melissa har blitt eldre, er det noe som har blitt stadig mer krevende, spesielt i Giselle, nemlig hoppingen og fotarbeidet:

– Spesielt hoppingen tar hardt på, haha! Jeg har hatt mange problemer med ankler og føtter, så ja, det er en utholdenhetsprøve å holde dansingen lys og svevende i andre akt og helt ut, sier Melissa, som heller ikke legger skjul på at balletten også byr på andre utfordringer:

–  Det store temaet i Giselle er tilgivelse. Som person er det tungt for meg, siden jeg selv har vanskeligheter med å tilgi. Det er veldig følelsesladet å tenke på at Giselle virkelig tilgir Albrecht og forsøker å hjelpe ham, selv om han har gjort noe fryktelig.

– Er det vanskelig for deg mentalt å gå gjennom en slik tematikk?

– Selv når jeg tenker på det nå, blir jeg emosjonell. Musikken er også en drivkraft i dette stykket, og den drar meg emosjonelt med. Det betyr at jeg må holde meg i karakterens mentale hode og ikke ha mine egne tanker. Det er lettere på scenen, men noen ganger når jeg prøver i studio, så hender det rett som det er at jeg får tårer i øynene og tenker på egne opplevelser. Jeg liker ikke at det skjer, men i Giselle skjer det hele tiden! Jeg vet ikke hva det handler om.

 

Giselle for første gang

 – Jeg har kostymeprøve om ikke lenge, og har ikke så god tid

Grete Sofie Borud Nybakken sitter på gulvet i garderoben og snører av seg et par tåspiss-sko. Det går slag i slag om dagen, med klasse, prøve og prøve, men akkurat nå har hun satt av litt tid i garderoben sammen kollega Whitney Jensen. Det er første gang Whitney gjør rollen som Giselle, mens Grete tidligere har gjort andre-akten.

– Det var som å jobbe med en slutt man ikke har lagt grunnlaget for selv. Jeg følte ikke på like stort rom til å tolke ånden i andre-akten, siden jeg ikke hadde utformet mennesket Giselle først. Hele andre akt blir jo utformet av det som utspiller seg mellom karakterene i første akt, og uten den oppbygningen følte jeg at andre akt hadde mindre betydning. Nå kjennes det ut som jeg ikke har gjort Giselle tidligere i det hele tatt, sier Grete, og fortsetter: – Det er ganske vanskelig å finne balansen i en karakter som er veldig ung, naiv og generelt virker «bare» glad, slik at man ikke oppleves som todimensjonal. Det er viktig for meg at Giselle er et fullverdig menneske, som inneholder følelser og tanker på alle sider av spekteret. Å finne den riktige substansen, for deretter skifte ham til ånden i andre akt, er vanskelig – der har jeg fortsatt mange spørsmål.

Whitney nikker anerkjennende mot kollegaen.
– Jeg er enig. Jeg har aldri gjort rollen tidligere, den er en helt ny erfaring. Med enhver ny rolle må man finne ut hva som passer for deg. Vi er alle individuelle og ulike. Vi har minner om da vi var unge, om kjærlighet, kjærlighetssorg – det er mye å utforske.

 

Ikonisk rolle

Tidligere prima ballerina og iscenesetter Cynthia Harvey har beskrevet Giselle som den ideelle rolle for en ballerina, hva tenker dere om det?

– Ja, den er ikonisk. Den er en av de ballettene jeg vokste opp med å se. Det som er fint med det, er at jeg har sett den tolket på så mange ulike måter – det er så viktig å feire ulikhetene våre, og ikke minst å være snille med hverandre fordi vi er ulike. Noen ganger når disse ballettene med ikonisk aura over seg, blir satt opp, legger du mye press på deg selv. Det er godt med press, men det er også greit å ta det som det kommer, sier Whitney. Hun forteller videre om det å være i øyeblikket, og om å la seg påvirke av hvordan partneren er – det naturlige i å respondere på motpartens bevegelser og spørsmål. Grete sier seg enig:

– Det handler om å reagere, du kan ikke gå inn på scenen med en plan om hva du vil gjøre, for du vet ikke hva personen du skal danse med vil gjøre. Du må være åpen og tenke at dersom han gjør noe annerledes i dag, så vil Giselle vise seg annerledes. Jeg tror at det vil synes. Om du er veldig åpen for input fra kollegaene dine, så blir det nærmere og hyggeligere å se på – ikke bare for publikum, men for gruppen av dansere også.

– Hva liker dere best ved Giselles personlighet, da?

– At hun er så menneskelig. Jeg føler at vi har et øyeblikk, spesielt i galskapsscenen, der hun slipper all den tekniske skjønnheten – som vi kjenner i balletten – og virkelig er sårbar, uansett hvordan du portretterer henne. Jeg liker også at hun blir en helt annen i andre akt. Hun er nå en ånd og du får se en helt annen side av henne, sier Whitney.

 – Det vakre ved balletten og karakteren er at det er en slags sikksakk-produksjon med to så ulike akter. Du har uskylden og kjærligheten, etterfulgt av det enorme bedraget i første akt. Du lar det ligge med det, og så kommer andre-akten med æraen av tilgivelse. Jeg føler at spranget er så stort. Det er ganske interessant at du gjør det følelsesmessige spranget av scenen – at du bare plutselig dukker opp som en helt annen karakter enn da teppet gikk ned. For meg er det den vakreste delen av balletten, og som andre akt handler om: begrepet tilgivelse. Albrecht er fortsatt i live, jeg vet ikke engang hvordan jeg skal si det, jeg føler bare at det er så vakkert, tanken om at uansett hva vi gjør, selv om det har enorme følger, så kan konsekvensene kanskje endres basert på hvordan du forholder deg til dem. Jeg føler at denne balletten så vakkert omhandler konseptet om at tingene aldri er ferdige og at livet alltid vil gå videre. Det liker jeg ganske godt, avslutter Grete.