Kometkoreografen
Han har skapt 26 balletter på tre år, men er ikke opptatt av å sette spor etter seg. Juliano Nunes er koreografen bak verdenspremieren Canvas.
/ Tekst Lene Jacobsen / Foto Erik Berg
– Det er ikke min kreasjon, det er ikke jeg der oppe på scenen, verket er deres – dansernes, sier Juliano Nunes.
Den brasilianske koreografen har kun vært koreograf i tre år, men til gjengjeld har han gjort kometkarriere. Når man er en av de nærmere 300 000 følgerne hans på Instagram, er det nesten så man lurer på hvordan han rekker å komme seg fra sted til sted. Bare siden sommeren har han hatt premierer i København, São Paulo, Birmingham og nå Oslo.
– Det er så jeg får hjerteinfarkt, ler han når han tenker over at han har skapt hele 26 balletter på så kort tid.
Ingen lykkelig danser
Han kunne kanskje spredd det over lengre tid hvis han hadde startet tidligere, men danseren Nunes holdt lenge igjen, selv om de kunstneriske sjefene han jobbet for stadig spurte om han ville koreografere.
– Jeg sa nei i åtte år. Jeg følte meg ikke klar for å snakke med noen om hvem jeg var som kunstner, jeg ville finne ut hvem jeg var og lære, sier han.
Men da han én dag var klar, visste han at han ville være den koreografen han selv søkte som danser – og aldri fant.
– Det var aldri noen som ga meg kunnskap å dykke ned i. Jeg følte at det alltid var jeg som ga. Jeg var ingen lykkelig danser.
– Dypt inni meg visste jeg at jeg hadde en kreativ stemme, at jeg kunne være den stemmen jeg selv har savnet.
I dag er han særs ettertraktet for det klassiske og friske ballettspråket han tilfører dansen og ballettkompaniene, men selv har han ikke et langsiktig eller overordnet mål med verkene sine.
– Jeg tenker ikke på å legge igjen noe etter meg. Jeg prøver å være sann mot meg selv og bruke hver enkelt dag til å skape noe.
Blanke ark og fargestifter
Hans kunstnerstemme har kanskje alltid vært der. Den fikk utløp på flere måter da han var liten, blant annet gjennom å male og spille musikk.
– Jeg var et veldig kreativt barn. Moren min ble nesten sprø. Hun kunne komme hjem fra jobben og jeg hadde malt alle veggene i huset vårt, forteller han.
16 år var han da han begynte å danse, og 18 da han fikk stipend og flyttet fra Rio i Brasil til Mannheim i Tyskland, for å studere dans. Han var danser ved en rekke tyske kompanier før han begynte å koreografere, og underveis fortsatte han å male.
Arbeidet med det nye verket Canvas for Nasjonalballetten, startet med et bilde han malte i 2014.
– Canvas er for meg å ha de 46 danserne på scenen (42 på premieren) og muligheten til å forsøke å få maleriet til å bli levende gjennom dette verket, sier han, som lenge har drømt å gjøre om et av maleriene sine til dans.
Frihet for danserne og frihet for publikum
Det er virkelig hele Nasjonalballetten publikum får se på scenen, men selv med så mange dansere hadde ikke Nunes skapt ett trinn på forhånd. Når han forbereder en ny ballett, jobber han med musikken, lysdesignen, kostymene, alt annet enn dansen.
– Jeg liker å komme inn i rommet og finne ut hva danserne kan gjøre.
– Å få 46 dansere sammen kan ikke handle om at de skal ha hodet på én måte. Da hemmer man energien i gruppen. Det ligger en struktur og et ideal der, men det er frihet innen det, sier han.
Likevel hadde han Chopins pianokonsert nr. 1 å basere dansen på.
– Den er utrolig fortellende. Hvis man oversetter musikken til bevegelse følger aldri historien en rett linje, men hver sekvens forteller noe nytt.
– I dansen har vi bygget på og bygget på, med stadig nye elementer som avløser hverandre. Det er som en spinnende tråd av kunst og kreativitet.
Fargene i dansernes skjørter er de samme som i maleriet fra 2014, men balletten henter ingen spesiell handling eller tematikk fra maleriet.
– Jeg vil skape noe som lar døra står åpen for at folk kan slippe fantasien løs, og kanskje føle noe når de minst venter det.
– Det er mye frihet i at publikum selv kan finne sin fortelling i verket.