Skip to main content
My page Shopping basket

VISTE VERDEN DEN RUSSISKE SJEL

Natalia Makarova måtte forlate hjemlandet for å bli den danseren hun ville være. Men hun glemte aldri hjemlandet. La Bayadère ble hennes gave fra Russland til Vesten.


Tekst: Maria Børja

4. september 1970 søkte den berømte russiske danseren Natalia Makarova om politisk asyl i London, under en turné med Kirovballetten. Makarova, som da var 29 år gammel, ønsket større kunstneriske muligheter enn hun kunne få i hjemlandet.

Mot slutten av turneen tilbrakte hun sin ene frikveld i London sammen med gode venner – og bestemte seg for å bli. Det ville gå nesten 19 år før hun så hjembyen og hjemlandet sitt igjen.

– I Sovjetunionen fikk jeg alle rollene en ballerina kan drømme om. Men alt var forutsigbart. Jeg var redd for at jeg skulle miste meg selv helt, og for å miste inspirasjonen. Den dagen i London – uten å kalkulere, uten å planlegge – var det et øyeblikk der jeg bestemte meg for å bli i Vesten, og jeg har aldri angret, sier hun

Gråt ved gjensynet

Kirovballetten var det sovjetiske navnet på Mariinskijballetten, et kompani som har eksistert siden 1700-tallet og som har Mariinskijteatret i St. Petersburg som sin hovedscene. Men i likhet med alle andre kunstarter, opplevde også balletten sensur under Sovjet-tiden, der man kun fikk vise tradisjonelle, konservative kunstuttrykk. Ønsket om større kunstnerisk frihet fikk en rekke berømte dansere til å forlate hjemlandet. Slik ble Kirovballetten – opprinnelig verdenskjent for sin kvalitet – i Vesten utover 1960- og 70-årene mest omtalt for alle avhopperne.

– Den kulturelle kalde krigen var et mareritt, og den skadet vårt eget folk. Den gjorde at vi ikke utviklet oss, sa daværende Kirovballett-sjef Oleg Vinogradov til The New York Times i 1989.

Rudolf Nurejev forlot Sovjetunionen i 1961, Mikhail Baryshnikov i 1974. Og mellom dem: Natalia Makarova i 1970, som første kvinne.

– Da jeg forlot Russland var det på tide, både faglig og personlig, mentalt, fysisk – på alle måter. Jeg var klar for det, for å leve uavhengig, sier hun i BBC-dokumentaren Makarova Returns fra 1989.

Jobbet med de beste

Avhoppet ble starten på et nytt liv i Vesten, men det krevde enormt mot; hun kunne ikke engelsk, hadde ingen garantier om roller. Men høsten 1970 ble hun invitert til American Ballet Theatre. Reisen til New York ble starten på et langvarig samarbeid med kompaniet, og i 1972 inngikk hun et langt samarbeid med The Royal Ballet i London.

I Vesten fikk hun jobbe med moderne koreografer og uttrykk hun ikke hadde hatt tilgang på i Sovjetunionen:

– Jeg var heldig og fikk jobbe med de beste koreografene fra det 20. århundre: Tudor, Ailey, Balanchine, MacMillan, Robbins, Ashton, Cranko, Bejart, Neumeier, Petit, sier hun.

Samtidig holdt hun på det klassiske repertoaret fra hjemlandet, deriblant signaturrollene hun var så kjent for, som Odette/Odile i Svanesjøen og Giselle.

Makarovas mirakel

Hun hadde også egne koreografiske ambisjoner, og i 1974 foreslo hun for American Ballet Theatre at hun kunne iscenesette The Kingdom of the Shades for dem, etter Marius Petipas koreografi fra 1877.

– Jeg ville dele arven og kunnskapen jeg hadde fra min russiske bakgrunn med dem, sier Makarova.

«Makarovas mirakel», skrev magasinet The New Yorker etter premieren på den såkalte Shades i 1974.

Seks år senere satte Makarova opp hele La Bayadère for American Ballet Theatre.

– Da jeg forlot Sovjetunionen i 1970, hadde folk i Vesten aldri sett hele La Bayadère, de kjente bare den berømte scenen The Kingdom of the Shades, som Kirovballetten turnerte med for første gang i 1961. I 1989 skapte hun The Royal Ballets versjon, som Nasjonalballetten nå viser.

Også med sine oppsetninger av Giselle, TorneroseSvanesjøen og Paquita har Makarova videreført sin russiske arv.

Dette arbeidet med å bevare den klassiske russiske ballettarven gjennom sitt arbeid i Vesten, var grunnen til at hun i 2014 fikk den russiske Soul of Dance-prisen, delt ut av det russiske kulturdepartementet og magasinet Ballet Journal.

Et sterkt møte

Makarova glemte aldri hjemlandet, og i 1989 fikk hun endelig reise hjem igjen. Mot slutten av 1980-tallet hadde Mikhail Gorbatsjov, som Sovjetunionens nye leder, begynt å myke opp forholdet til Vesten og dem som en gang hadde forlatt hjemlandet. Endelig kunne Kirovballettens sjef Oleg Vinogradov invitere Makarova tilbake til teatret som hadde fostret henne opp til en berømt danser.

Besøket ble en stor offentlig hendelse.

«Som den første russiske danseren som fikk danse med et sovjetisk kompani i Sovjetunionen etter å ha hoppet av, ble Makarova et bemerkelsesverdig symbol på glasnost», heter det i Makarova Returns.

Etter gjenforeningen med familie og venner hastet hun til Kirovteatret. Hun måtte være der så raskt som mulig, få stedet under huden og gjøre seg klar for hjemmepublikummet sitt. «De har ikke sett meg danse på nesten 19 år. Jeg kan ikke lure dem, de vil se sannheten», sier Makarova i BBC-dokumentaren.

Savnet av folket

1. februar 1989 danset den da 48 år gamle ballerinaen for 1800 publikummere i hjembyen sin. Det ble et sterkt møte, her beskrevet med The New York Times:

«Natalia Makarova sto midt på scenen i Kirov-teatret onsdag kveld, så opp på de himmelblå veggene og forgylte balkongene, krysset armene over brystet, lukket øynene og gråt».

Opptredenen var samtidig slutten på en utrolig dansekarriere.Etter forestillingen pensjonerte Makarova seg som klassisk ballerina – ballettskoene og kostymet donerte hun til teatermuseet i St. Petersburg.

I Makarova Returns kan man se hvordan hun blåser ut sterke følelser bak scenen etter forestillingen.

– Det var veldig emosjonelt, sa danseren i et program produsert av den russiske TV-kanalen Rossija Kultura i 2010. – Det var en hel mengde med mennesker der: venner, kollegaer, min niese – og så mamma, da. Ringen er sluttet.

Under besøket hennes ble det også arrangert et møte i byen. Makarova Returns viser et lokale stappfullt av vanlige folk – som for åpen mikrofon får stille spørsmål til en danser de har savnet.

Tydelig rørt tar en middelaldrende mann mikrofonen og takker henne:

– Gjennom alle de 18 årene følte jeg at noe var blitt revet fra oss i Leningrad, sier han, tydelig rørt. – Men jeg er glad du kunne reise og bo i utlandet og vise vår russiske ballett – sjelen vår – til hele verden.

Kilder American Ballet Theatre, BBC: Makarova Returns, The Guardian, Makarovas private arkiv, New World Encyclopedia, The New York Times, The New Yorker, Rossija Kultura, Russiapedia og Wikipedia. Dokumentaren Makarova Returns og Rossija Kulturas programmer om Makarova ligger i sin helhet ute på YouTube.