Hvor er koppen min? Hvor er stroppen min?
Vi har vel alle gått rundt og lett – etter nøkler eller briller, en bok eller en bukse. Og som røverne sier i visa: Jeg er sikker på jeg hadde dem i går. Men det finnes noen som har stålkontroll.
Og denne noen kalles en rekvisitør, med ansvar for rekvisittene. Som Den lure reven, første vi gang vi ser henne på scenen.
Hvor er buksa mi? Hvor er skjorta mi?
Alt som skjer på scenen i en opera er nøyaktig timet opp mot musikken, og den minste lille forsinkelse kan få store konsekvenser for den videre handlingen.
Sangerne får riktignok hjelp til både bukse og skjorte, sminke og parykker før de kommer på scenen, og på sidescenen står påkledere klar for å hjelpe til med nødvendige justeringer eller eventuelle kostymeskift. Men hva med alle gjenstandene som er i bruk i løpet av forestillingen?
Noen må sørge for at alt dette er på rett sted til rett tid, og ikke ligger igjen i en garderobe eller er ryddet vekk fra bakscenen i vanvare.
Hvor er nål og tråd, og min hatt av strå?
Rekvisitør Sofia Christin Lindén står som i startgropa på sidescenen og følger intenst med på prøvene, klar til å hente eller flytte på en eller annen gjenstand. Det blir mye løping i løpet av en dag på scenen, gjerne fra den ene siden av scenen til den andre. Sofia sjekker telefonen sin og konstaterer at gårsdagen var en smule roligere enn andre dager, da hadde hun bare drøyt 19000 skritt ...
Hun finner frem gevær, sverd eller solsikker, slik at de skal være lett tilgjengelige for aktørene akkurat i riktig øyeblikk. Vogna med hjerter må stå klar rett før skogvokteren trenger den, men ikke før, da kan den stå i veien for andre deler av scenografien eller skape snublefare for sangere som skal ut av scenen i en fart. Bak scenen står stativ og hyller med hønsehoder, revehaler og en bibel side om side med konfetti og falske sigaretter.
Hvor er stol og bord? Hvor er syd og nord?
Men hvordan klarer hun å huske alle detaljer, vite hvor og når alt skal være her eller der? Sofia hører konsentrert på en rekke beskjeder som hagler fra regissør Stefan Herheim eller andre involverte, det trengs stadig tilpasninger eller det blir endringer i hvor og hvordan ting skal gjøres. Hun må hele tiden følge med på musikken og på det som skjer på scenen eller på beskjeder som blir gitt på øret. Her kreves 100 % tilstedeværelse, både mentalt og fysisk.
Rundt livet har hun en veske som hun stadig drar opp en liste fra. For hver minste lille scene de har gått igjennom, har hun notert hva slags rekvisitter som skal være med, og gjerne med nøyaktig plassering. I tillegg rommer veska et slags survival kit, med kniv og saks, sikkerhetsnåler og tape. – Man vet aldri hva som må tilpasses eller repareres i en fei, sier hun, – så jeg må ha alt lett tilgjengelig.
Men hva med den grønne taperullen som henger i beltet, hva bruker hun den til?
– Vi fester tapebiter i ulike farger på scenegulvet for å markere nøyaktig hvor rekvisitter skal stå, hvor trær eller bord og stol skal plasseres, og hvor sangerne skal befinne seg i forhold til alle store elementer som tårn eller husvegger. Det siste er kjempeviktig, slik at de ikke får noe i hodet eller kommer i klem når delene av scenografien heises ned eller flyttes – da kan det være snakk om centimeters klaring, og krever ekstrem presisjon.
Og hvor er hullene som var på strømpelesten min?
Til denne produksjonen har det meste kommet fra Theater an der Wien, der forestillingen først ble satt opp. Andre ganger må rekvisitørene saumfare et bugnende lager på jakt etter spesifikke ting som regissøren eller koreografen ønsker å ha på scenen. Men det som ikke finnes, må lages.
I Operaen er vi så heldige at vi også har en rekvisittmaker, som stadig vekk må hente frem sin indre Reodor Felgen og skape det ene finurlige etter det andre. Ikke bare skal det se pent ut, det er ofte også ulike tekniske krav til mange av rekvisittene. Legg for eksempel merke til søppeldunkene i denne forestillingen, de inneholder utstyr for spesialeffekter du vanligvis ikke forbinder med søppelkasting!
Noen vet alltid hvor alt er. Så neste gang du leter og leter etter det du er sikker på du hadde i går – better call Sofia.
Victoria Randem / Photo: Erik Berg
Little Vixen