Introduksjon Manon

«Jeg ville skape balletter hvor publikum ble grepet av skjebnen til karakterene jeg viste dem.» 

Koreografen sir Kenneth MacMillan, som står bak sitatet, står også bak balletten Manon. 

Hjertelig velkommen til introduksjon for en ballett som kanskje vil berøre dere, kanskje vekke medfølelse, irritasjon eller kanskje undring. Mitt navn er Frida Steenhoff Hov, jeg er formidler i Nasjonalballetten og har gleden av å ta dere med inn i Manons sterke historie. 

For 10 år siden fikk Nasjonalballetten sin egen Manon. En kronjuvel fra det britiske ballettimperiet kom til Oslo og møtte publikum i ny drakt. Nå er hun her for tredje gang, men hvem er hun egentlig? 

Karakteren Manon Lescaut har inspirert kunstnere helt siden historien hennes først ble skrevet i 1731. Hun er en av de tidligste litterære eksemplene på en femme fatale, som har vekket fantasien til kunstnere og publikum på tvers av tidsepoker og sjangre. Og ikke bare i ballet og opera, men også i film og moderne popmusikk! 

Den som skapte karakteren Manon Lescaut, var den franske forfatteren og historikeren Antoine François Prévost, bedre kjent som Abbé Prévost. Prévost levde i første halvdel av 1700-tallet, og skal ha vært en temmelig vilter herre på den tiden. Han gikk på flere skoler og pendlet mellom militæret og ulike klostre, han skal ha hatt flere kjærlighetshistorier, og deltok i dueller ved flere anledninger, i tillegg til å være Benedictinerprest.

Mot slutten av 1720-tallet startet han på en romanserie som skulle bli på hele syv bind. Etter de to første bøkene ble innholdet vurdert som så uhørt at det ble utstedt arrestordre på ham, han flyktet derfor til London og tok navnet Prévost d’Exiles. Tittelen på serien var i seg selv ikke så veldig skandaløs, her på norsk: 

«Memoarer og opplevelser fra en hedersmann som har trukket seg tilbake fra verden» (på fransk: «Mémoires et aventures d’un homme de qualité qui s’est retiré du monde»). Det siste og syvende bindet i serien inneholdt den berømte historien om Manon Lescaut: «Histoire du Chevalier des Grieux et de Manon Lescaut». Det forteller historien om en velmenende ung mann, des Grieux, som havner på skråplanet gjennom sin kjærlighet til den unge kvinnen Manon, som han blir som besatt av. Mange andre menn faller også for henne – noen vil kjøpe henne med vakre klær, smykker og en glamorøs livsstil.  Som den originale Material Girl, klarer hun ikke å motstå tilbudene deres. Men, des Grieux er ikke villig til å gi slipp på henne – og dermed beveger begge to seg mot undergangen. 

Denne ulykkelige historien om kjærlighet og jakten på rikdom starter i 1700-tallets Paris – og ender i sumpen i Louisiana. Plottet er fullt av vendinger, med både gambling, tyveri og prostitusjon, og karakteren Manon ble ansett som så umoralsk og skandaløs at boka ble forbudt i 1733 og 1735. Den ble faktisk offentlig brent i Paris, og dermed svært populær på piratmarkedet. Tjue år etter, i 1753, kom en ny utgave med et forord som advarte leserne om at fortellingen var et “skrekkelig eksempel på lidenskapens krefter.» I dag er boka fortsatt jevnlig pensum for franske elever på videregående skole.    

Abbé Prévosts roman har inspirert forfattere, komponister, filmskapere, musikere, billedkunstnere og koreografer gjennom nesten 300 år. Flere ballettversjoner er skapt, i en av dem slutter det lykkelig med bryllup mellom Des Grieux og Manon. Den franske forfatteren Alexandre Dumas den yngre ble inspirert av boken, og skapte sin roman Kameliadamen i 1848, litt over hundre år senere. Kameliadamen inspirerte i sin tur komponisten Giuseppe Verdi til å skrive La traviata, en av verdens mest fremførte operaer.                                                                                                                        
Kameliadamen inspirerte i sin tur komponisten Giuseppe Verdi til å skrive La traviata, en av verdens mest fremførte operaer. Franskmannen Jules Massenet skapte operaen Manon i 1884. Også den italienske komponisten Giacomo Puccini skrev sin kjente opera Manon Lescaut snaut 10 år etter (1893), og han sa den gang: «Manon er en heltinne jeg tror på, og derfor kan hun ikke unngå å vinne publikums hjerter». 

Hvordan ser vi – og tror vi – på Manon i dag? Hun forelsker seg i en pengelens student, men velger ham bort for å bli betalt elskerinne. Er hun umoralsk eller bare menneskelig? Madonnas låt “Material Girl” fra 1985 sier at: “…the boy with the cold, hard cash is always Mr. Right”. Kanskje Manons oppførsel bunner i en redsel for å være fattig? Søker hun derfor etter en sugar daddy som beskyttelse? 

I en verden der overdådig rikdom og ekstrem fattigdom eksisterer side om side, er Manon fanget midt imellom. Kontrasten mellom fattig og rik i 1700-tallets Frankrike var stor. Å være født fattig betydde nærmest en sakte død. Spesielt kvinner hadde begrensede muligheter, og noen havnet inn i prostitusjon. Tanken om kvinners hjelpeløshet på den tiden kan være vanskelig å fatte for oss i dag, men valgene til historiens Manon kan sees i lys av denne situasjonen.

Koreografen, sir Kenneth MacMillan ble også inspirert av historien om Manon og des Grieux, og skapte i 1974 balletten Manon for The Royal Ballet i London. Antoinette Sibley var hans første Manon og Anthony Dowell danset Des Grieux – og begge måtte lese boka for å forberede seg.

Da MacMillan ble bedt om å oppsummere handlingen til en journalist, svarte han: «du har en seksten år gammel heltinne som er vakker og absolutt amoralsk, og en helt som ødelegges av henne og blir en jukser, en løgner og en morder. Ikke akkurat et vanlig ballettkomplott, eller?» Etter premieren var anmelderne kritiske. Hva var det egentlig som drev den umoralske Manon?  

MacMillan mente fattigdommen var forklaringen: «Manon er ikke like redd for å være fattig som hun skammer seg over å være fattig, sa MacMillan. Han kom selv fra fattige kår, og ønsket å vise gjennom dans at livet er komplisert og mennesket er sammensatt. Publikum — og etter hvert også kritikerne – elsket Manon, som har blitt en ekte klassiker, en av signaturballettene til Royal Ballet, og med fast plass på repertoaret til ballettkompanier verden over.

Kenneth MacMillan ble født i 1929 av skotske foreldre. Han vokste opp i en familie som hadde trange kår. De flyttet flere ganger, og han danset ballett i smug, for det at unge gutter danset ballett på den tiden, utenfor storbyene, var ikke vanlig. Han holdt det derfor hemmelig. MacMillan hadde følt seg som en outsider helt til han kom til Sadler’s Wells Theatre i London og ble tatt opp som ballettelev som 15-åring, der traff han likesinnede og fikk utløp for tanker og følelser. 

Etter hvert utviklet han en stadig sterkere sceneskrekk, og fra å være profesjonell ballettdanser, gikk han mer og mer over til å koreografere. I 1950- og 60-årene var han svært produktiv og ble etter hvert sentral i å utforme identiteten til The Royal Ballet i Covent Garden. Han tiltrådte som sjef der i 1970. 

At han var kontroversiell i det konservative engelske ballettmiljøet, er ingen hemmelighet. MacMillan ville utforske det å være menneske gjennom dans, og vise hele spekteret av følelser. Bevegelsesspråket ble stadig mer innovativt, og formidlet både fysisk og mental smerte og seksuelle behov. Dette utfordret publikum med et tradisjonelt syn på hva klassisk ballett kunne uttrykke. Han sa selv: «det er veldig engelsk. Du må ikke vise følelser – og jeg tror ballettene mine gjør folk flaue fordi jeg slipper følelsene ut.» 

Gjennom hele sin karriere holdt han fast ved den klassiske tradisjonen, samtidig som han var nyskapende. For danserne i Nasjonalballetten er det både en kunstnerisk og teknisk utfordring å danse i Manon og mange ser på forestillingen som et mesterverk. Den viser noen av de vakreste og mest lidenskapelige duettene vi har i klassisk ballett. MacMillan ønsket å gi den enkelte danser mulighet til sin egen tolkning av rollene, derfor blir forestillingen aldri helt lik. Hos oss har vi fire rollebesetninger som alle gir publikum sterke opplevelser. Så her er det gode grunner til å se forestillingen flere ganger! 

For å tonesette historien om Manon ønsket MacMillan å bruke musikk av den franske, romantiske komponisten Jules Massenet, men ikke fra hans opera Manon. I stedet valgte han å sette sammen mange ulike deler fra andre verk av Massenet, musikk som formidler de sterke følelsene og lidenskapen i dette store dramaet. Musikken ble re-orkestrert i 2011 av komponisten og dirigenten Martin Yates. Dere får høre mye vakker musikk, spilt av Operaorkestret under ledelse av dirigentene Maria Seletskaja og Ermanno Florio, blant annet denne orkesterversjon av sangen «Crépuscule», som er tittelrollen Manons hovedtema, det hører vi i alle tre aktene når hun entrer scenen. Crépuscule er fransk for «skumring». 

Samme år som MacMillan skapte Manon, i 1974, giftet han seg med kunstneren Deborah Williams, og sammen har de datteren Charlotte. Det er de to som i dag forvalter hans livsverk. MacMillan ble adlet i 1983, og døde i 1992. Etter sin død har omdømmet hans vokst videre. Han regnes som en av de ledende koreografer i vår tid, og har skapt noen av 1900-tallets mest fremstående danseforestillinger, som viser han som en strålende historieforteller.

Scenografi og kostymer

Vår produksjon av Manon er lagt til 1700-tallet i Frankrike, og det visuelle uttrykket er skapt av kostymedesigner Ingrid Nylander og scenograf John Kristian Alsaker. Lysdesign er ved Kristin Bredal, sammen med Torbjørn Lundgren som står for videoproduksjoner. Dette teamet har fordypet seg i 1700-tallets stilarter, men skapt dem for scenen med 2015-teknologi. 

Alt dere ser på scenen er produsert i verkstedene her i Operaen. Vi har et fantastisk hjelpeverktøy, en stoffprinter som lar kostymedesignere virkeliggjøre ideer til farger og mønstre på en effektiv måte. Nylander har funnet bilder fra denne tidsepoken, både landskapsmalerier og kobberstikk, og i fargeriet har bildene blitt printet på stoffene. Hun har lekt med tidsepoken og tatt ut elementer på en ny måte, så vi ser at de er laget i dag. Kostymene har mønstre med katedraler og blomsterflor, drueklaser og gamle torg, for å nevne noe. Det gir dem særpreg. Og i tillegg er stoffene lette og dermed gode å bevege seg i.

Scenografien kjennetegnes av monumentale scenebilder og stor høyde på kulissene, for å gi luft og rom til dansen. Søylene f.eks. er åtte meter høye, og jeg må få trekke frem hvordan man har konstruert illusjonen av søyler i scenen på fest hos madame Xs salonger. Det er laget av tau, 1800 meter tykt tauverk som er farget og satt sammen. 

Et annet eksempel er draperiene i 2. akt i salongen til madame X. Her er 1700 meter fløyel farget, klippet og foldet med bare hendene av våre møbeltapetserere. Teamet ønsker å vise det sosiale skillet, og å hjelpe publikum å forstå hvem disse menneskene er. Her er det både litt Downton Abbey med sin upstairs og downstairs, og det er kjærlighet mot kapital. 

Handling

Akt 1, første scene: Gårdsplassen utenfor et vertshus nær Paris

Alene på torget sitter en mann i hatt og kappe. Det er Lescaut, Manons bror, en sentral karakter i historien. Skuespillere, herremenn og lettlivede kvinner fra Paris samles på gårdsplassen utenfor et vertshus nær Paris.  Den rike Monsieur G.M. har også ankommet i sin skinnende gullvogn som vi ser ved bymuren. Den kommer vi til å se flere ganger gjennom forestillingen. 

Under alt kavet og maset med ankomster og presentasjoner, stjeler en tigger klokken til Monsieur G.M. og feirer dette lystig før tyveriet oppdages. Lescaut må gripe inn for å hindre at tiggeren blir straffet. Og dermed innynder han seg hos den rike herren.

Den fattige, vakre Manon er på vei til kloster og møtes av sin bror Lescaut. Hun har vært ledsaget av en eldre herre som underveis på reisen har blitt veldig betatt av henne. Hennes bror ser Manons tiltrekningskraft på menn og ser muligheten til å tjene penger på skjønnheten til søsteren sin.

Han viser allerede her usympatiske trekk.  Dette går også ut over Lescauts kjæreste, en ung kvinne med rødt hår. Da en vogn med arresterte og skamklipte kvinner passerer på torget, er det som han truer henne med at hun kan ende opp som dem. 

Til stede er også den unge prestestudenten des Grieux, som blir fascinert av Manon. Da folk går inn på vertshuset blir Manon igjen på torget. Hun og Des Grieux møtes, de blir stormforelsket og rømmer til Paris sammen ved hjelp av pengene hun har stjålet fra den eldre mannen. Lescaut og den eldre herren kommer ut av vertshuset. De har nå inngått en avtale og til deres forferdelse oppdager de at Manon har forsvunnet. Monsieur G.M. forteller Lescaut at han også er interessert i Manon og, siden G.M. er svært rik, lover Lescaut at han skal finne Manon og overtale henne til å bli sammen med G.M. 

Andre scene: Husværet til Des Grieux i Paris

I Paris lever des Grieux og Manon ut sin lidenskapelige kjærlighet. Han er i ferd med å skrive brev til sin far for å be om mer penger, men avbrytes av Manon som erklærer han sin kjærlighet. Etter en intens duett som tydelig viser deres følelser for hverandre, går Des Grieux ut for å sende brevet. I mellomtiden kommer Lescaut til stedet, sammen med den rike Monsieur G.M. Han smigrer Manon og tilbyr henne juveler og pels, og et liv i luksus.

I en spesiell dansesekvens for tre personer, som kalles pas-des-trois, ser vi hvordan Lescaut hjelper G.M. med å nærmest forføre Manon, som blendes av glitteret og glemmer sin kjærlighet til des Grieux for den luksus hun blir tilbudt - og hun velger å følge G.M. Da des Grieux kommer tilbake, overbeviser Lescaut ham om at de alle vil bli rike hvis Des Grieux aksepterer forholdet mellom G.M. og Manon.

Akt 2, første scene: Et selskap i Madames hôtel particulier

Det er selskap i salongene til madame X. Alle kvinner kan kjøpes, madame velger ut kvinner til de mannlige gjestene, og diverse småkonflikter oppstår. Lescaut og des Grieux ankommer selskapet, Lescaut er åpenbart full, men kjæresten hans gjør et forsøk på å danse med han. Des Grieux ser at Manon kommer med G.M. Han forteller at han tilgir, og fremdeles elsker henne, og prøver å overtale henne til å bli med han bort derfra. Men hun sier at det ikke er riktig tidspunkt, og at han først må prøve å vinne mer av G.M.s penger ved spillebordet. Så blir des Grieux tatt i å jukse i kortene, kårdene trekkes og det blir fektekamp, og igjen flykter Manon sammen med des Grieux. 

Andre scene: Husværet til Des Grieux

Det unge paret er atter sammen, men des Grieux pines ved å se Manon fortsatt bære smykker hun har fått fra G.M. og ber henne gi avkall på dette hvis hun virkelig elsker ham. Igjen ser vi gullvogna ankomme bak de høye vinduene, G.M. kommer inn sammen med politi og en forslått Lescaut i håndjern. Manon er fortvilet, G.M. skyter og dreper Lescaut og Manon arresteres for prostitusjon.

Pause

Akt 3, første scene: En havn i Louisiana

I tredje akt er vi på den andre siden av Atlanterhavet. Fengselsdirektøren i straffekolonien venter ved porten på at fangene fra Frankrike skal ankomme. Manon har blitt deportert som prostituert, og Des Grieux har fulgt etter henne ved å gi seg ut for å være hennes ektemann. De går i land i Louisiana sammen. Alle kvinnene som går i land, er tvangsklippet. Fengselsdirektøren blir interessert i Manon. Han fører henne vekk.

Andre scene: Fangevokterens rom

Fengselsdirektøren har arrestert Manon, men tar henne med til rommet sitt og tilbyr henne belønning i håp om at hun vil forlate Des Grieux og leve sammen med ham. Fengselsdirektøren vil tvinge seg på henne, men des Grieux bryter seg inn og stikker ned fengselsdirektøren med en kniv. I desperasjon flykter våre to helter enda en gang. 

Tredje scene: Sumpen

Manon og des Grieux har forvillet seg inn i sumpen for å slippe unna forfølgerne. Syk og utmattet ser hun bruddstykker fra livet sitt passere som hallusinasjoner. Alle sine ambisjoner om et liv i rikdom og prakt har hun nå gitt avkall på til fordel for sin kjærlighet til des Grieux. 

Slutten skal jeg spare, men i kveld danser Nasjonalballetten de umulige valgene. Er valgene Manon tar en uunngåelig konsekvens av det patriarkalske samfunnet hun er del av? Eller kan vi derimot se henne som en fremtidsrettet ung kvinne, en datidens feminist som vet hva hun vil? Som gjør det hun må for å klatre oppover samfunnsstigen – og som samtidig slites mellom følelser og ønsket om et glamorøst liv? Manon gjør utvilsomt mange dårlige valg, men det motsetningsfylte ved henne gjør henne desto mer menneskelig. Vi mennesker rommer alltid motsetninger, kanskje er ingen av oss som ser på heller helt konsekvente. 

Vår oppsetning viser MacMillans komplekse koreografi og hans dype menneskelige skildring av karakterene. I hans hender ble ballett ikke bare en eventyrkunstart, men et kraftfullt speilbilde på menneskets sårbarhet.

Hva dere tar med dere fra denne sterke historien er helt opp til dere selv, men jeg håper den berører dere, som den har berørt mennesker i nesten 300 år.

Tusen takk for oppmerksomheten!