Fortellingens kunst 

– Vi elsker å fortelle historier. Det er det vi driver med, sier John-Kristian Alsaker. Med omtrent 600 scenografier på den CV-en han aldri har skrevet ned, har Alsaker fortalt mange historier før. For teater, opera, ballett, TV og film, her hjemme og i utlandet. Sammen har han og en annen ringrev fra teatret, kostymedesigner Ingrid Nylander, skapt en Manon satt til 1700-tallet, slik det også er med den originale produksjonen, men for vår tid og våre øyne.  

– Det er historisk, men ikke gammeldags, sier Nylander.

I ballettverdenen er det ikke bare å bestille de ballettene man måtte ønske. Kompanier spør om å få lov til å sette opp verk og det er ikke alle forunt å få et ja. Nasjonalballetten hadde aldri danset noe av MacMillan tidligere og hadde lite å vise til. Etter å ha undersøkt de ulike produksjonene som fantes, falt ballettsjef Ingrid Lorentzen ned på at hun ønsket å lage vår Manon, med ny scenografi og nye kostymer.  

– Manon er en av Royal Ballets kronjuveler. Det er ikke bare å komme og lage en ny versjon av juvelene, forklarer hun. 

Det er Sir Kenneth MacMillans enke, Lady Deborah MacMillan, som forvalter verkene som er igjen etter hennes mann, og i 2012 møtte en spent duo på kontoret hennes. De skulle presentere ideene for den nye produksjonen. Etter en time fikk de tilsagnet: Nasjonalballetten skulle få sin egen Manon.    

Umoralsk eller menneskelig  

Manon, hun som opplever den store kjærligheten med Des Grieux, men vender ham ryggen og sier ja til å bli Monsieur G.M.s betalte elskerinne etter å ha fått svøpt en luksuriøs pelskåpe om skuldrene og et skinnende smykke om halsen. Kritikerne så henne som en umoralsk og uverdig heltinneskikkelse etter premieren i London i 1974, men MacMillan forsto beveggrunnene hennes og skapte dans som skulle formidle dem.

«Manon er ikke like redd for å være fattig som hun skammer seg for å være fattig. Fattigdom på den tiden var det samme som en sakte død», mente han.  

­– Hun lar seg kjøpe og har en bror som fungerer som en slags pimp. Han er jeg ikke noe glad i, men jeg forstår at Manon kommer fra fattigdom i en tid da kvinner hadde få valg. Da kan jeg skjønne at en ung kvinne lar seg kjøpe. Hun gjør mange dårlige valg, men det er det motsetningsfylte ved henne som fascinerer meg, sier Alsaker og mener hun med det er typisk menneskelig. 

– Jeg kjenner ikke ett menneske som er konsekvent, det er alltid motsetninger.  

Om å skape rom 

Lenge før danserne malte frem sine karakterer i studio, begynte scenograf Alsaker og kostymedesigner Nylander å tegne ut hvordan det hele skulle se ut.  

– Vi ønsker å fortelle historien og hjelpe publikum å forstå hvem disse menneskene er, sier Nylander. 

– Man må ta historien sånn på alvor at den kommer frem. Her er det både Downtown Abbey med sin upstairs og downstairs, det er kjærlighet mot kapital, og det er en reise som ender i Amerika, sier Alsaker. 

I likhet med den originale scenografien av Nicholas Georgiadis, har Alsaker ønsket å vise det sosiale skillet mellom det overdådige på den ene siden og fattigdommen og fornedrelsen på den andre. Ikke minst har han ønsket å gi plass til dansen. 

– Du må huske at dette er samtidig som Holberg og Molière, og da blir det fort at det scenografisk også ser likedan ut. Da er det halmtak og bindingsverk og slikt, men vi ønsket å skape rom som man kan leve seg inn i.  

Derfor har alle de store scenene tilknyttede rom som folk strømmer inn fra og ut til for å gi plass til soloene, pas-de-deuxene og pas-de-troisen (dans for tre red. anm). 

– Det skal ikke se ut som de er i et slags coctail-selskap og står rett opp og ned og ser på dansen, men mer det at de pulserer inn og ut. Det blir som en muskel som pumper inn til de store massescenene og puster ut for å gi fokus til handlingen og dansen. 

Det strekker seg også i høyden. Både i de store ensemblescenene, som på fest i Madame X-s Hotel Particulier, og i det nære og intime, som når Manon og Des Grieux har sin intense affære i den nedlagte fabrikken der Des Grieux bor, er kulissene høye.  

– Det er for å gi rom, ikke romantisere ned i små, lave ting, men at det er luft. Søylene f.eks er åtte meter, noe som er ekstremt høyt. Jeg ville komme bort fra den romantiske sjokoladeboksen og gjøre det mye mer monumentalt, sier Alsaker. 

1700-tallet i 2015 

Som med den originale produksjonen har Ingrid Nylander hentet inspirasjon i visuelle uttrykk fra perioden.  

- Da det var bestemt at handlingen skulle forgå på 1700-tallet, begynte vi å lete etter bilder av broderier, landskapsmalerier og kobberstikk fra denne tiden. I fargeriet er bildene blitt printet på naturstoffer, og av dette har vi sydd klær i 1700-tallsstil, forklarer hun. 

I Operaen finnes Nordens eneste stoffprinter i sitt slag. Med den kan man trykke mønstre og fargekombinasjoner som ellers ville vært svært kostbare eller umulige å lage.  

– Vi bruker teknologi som vi har her til å lage et interessant uttrykk, sier Nylander. 

– Du ser at Ingrid har lekt med den tiden og tatt ut elementer på en ny måte, så du ser de er laget i dag, skyter Alsaker inn. 

Omtrent 50 ulike mønstre har blitt trykket. Det er gamle katedraler og blomsterflor, det er drueklaser og gamle torg, for å nevne noen. Ikke bare får kostymene særpreg. De er lettere og mer bevegelige når man ikke trenger å bruke de originale, ofte tunge stoffene med slike mønstre. 

– I mange år har jeg jobbet med teater, og vi bestiller stoffer herfra og derfra, og etter hvert som du har vært lenge i "gamet" ser du at det stoffet har de fått tak i derfra og det derfra. Det som er så fantastiske er å få lage det selv. Vi har laget det her akkurat sånn vi ville ha det, sier Nylander.