Don Quixote

 

Dette  er historien om den middelaldrende mannen Don Quixote, som har lest altfor mange ridder-romaner. Han lever seg inn i bøkenes fantasiverden, en verden av tapre riddere, vakre jomfruer, onde trollmenn og uhyrer i form av vindmøller. Han bestemmer seg for å reise ut i verden for å gjøre gode gjerninger. 

Jeg heter Lene Skalleberg, tidligere danser i Nasjonalballetten og gründer av en ballettskole i Oppdal.

Den skarpsindige lavadelsmann Don Quixote av la Mancha er den største roman av spanjolen Miguel de Cervantes Saavedra (1547–1616), et prosaverk i to bind fra 1603 og 1613. Den regnes ofte som den første romanen i Vestens litteraturhistorie.

Romanen har flere tema:  

• Virkelighet kontra diktning.
• Galskap kontra forstand. 
• Krig kontra fred. 
• Kjærlighet kontra hat og angst. 

Don Quixote er skrevet som en satire over middelalderens ridderomaner, som var veldig populære noen tiår tidligere. Boken er elsket og lest av generasjoner, mens atter andre har gitt opp å komme gjennom denne flere hundre siders «murstenen». 

Det er i alle fall sikkert at det universet Cervantes har skapt, stadig fortsetter å fascinere, så vel iscenesettere som forfattere og andre litteraturelskende rundt i verden. Mange koreografer helt fra 1700-tallet har også forsøkt seg med ulike ballettversjoner. 

Den virkelige suksessen kom først med den legendariske koreografen Marius Petipa og premieren i Moskva 1869. Han endret koreografien flere ganger etter publikums smak, og det finnes mange versjoner av balletten om Don Quixote. 

Det er også nyere forandringer i balletten Don Quixote. Den tradisjonelle framstillingen av gruppen på Montiels sletter i 2. akt er skapt innenfor tradisjonen hvor man spilte på stereotypiske framstillinger av minoriteter i både operaer og balletter. Da disse verkene ble skapt, var man fascinert av grupper man anså som «de andre». For å ta tak i dette har Nasjonalballetten, med støtte fra the Rudolf Nureyev Foundation, gjort små endringer i koreografien og altså endret betegnelsen fra «sigøynere og sigøynerscenen» til navnet de bruker om seg selv: «romer». Vi har også sett på dansernes tolkning av disse rollene. Dette er gjort for ikke å gjenta potensielt uheldige stereotypier, og at alle skal føle seg velkommen hos oss. 

Musikken til balletten er komponert av russeren Ludwig Minkus (1826–1917). Han var en høyt respektert fiolinvirtuos og en av Russlands mest populære komponister av ballettmusikk på 1800-tallet. Da Petipa fikk i oppdrag å sette opp Don Quixote for Bolsjoj-teatret i 1869, ba han Minkus skrive musikken. Store deler av musikken går i valsetakt. 

I det spanskinspirerte miljøet danser tyrefektere, fiskerkoner, nymfer og skjønne jomfruer, enten det er i virkeligheten eller i drømme-fantasien – ja, så danses det gjerne i – valsetakt!  

Ballettmusikken på 1800-tallet ble i stor grad komponert til koreografien og handlingen, ikke omvendt.  Den skulle verken være original, komplisert eller beregnet å stå på «egne» ben. Det var viktig at den var lett å danse til, med varierte melodilinjer. Minkus var en av komponistene som leverte  nettopp slike «lydkulisser» til balletter. Han var regnet som den aller største i Russland på sitt felt, og skrev nok i stor grad partiene slik koreografene ønsket dem. Minkus sto bak musikken til flere av de store ballettene til Petipa.

Med komponister som Tsjaikovskij, får ballettmusikken et mer selvstendig uttrykk, som for eksempel Svanesjøen. 

Kveldens versjon av Don Quixote ble skapt av Rudolf Nurejev. Rudolf Nurejev ble født i en fattig familie i Ural i 1938, og trosset sin fars vilje ved å bli danser. Han var en eksepsjonelt teknisk dyktig danser, og ble kjent for sine lange sprang og høye svev. Hans hukommelse for dans var også utrolig. Det holdt å se en koreografi én gang før han selv kunne danse den.  

Nurejev er kjent for å ha endret folks syn på dans. Men han endret også dansen, ikke minst fordi han mente mannsrollene måtte bli mer uttrykksfulle. Ikke bare kvinnene skulle kunne vise følelser i ballett. Nurejev er kjent som en av det 20. århundres største dansere, og kanskje den som fikk mest medieoppmerksomhet. Det skyldtes nok like mye hans opprørske og antiautoritære natur, som det faktum at han hoppet av fra Sovjet til Vesten i 1961 under en Europa-turné med Kirovballetten. Dette var i Paris. 

Hos oss i Norge ble Don Quixote oppført første gang i 1965. Nurejev danset i Norge allerede i 1967, og det var den internasjonalt kjente danserinnen og daværende ballettsjef for Operaballetten, Sonia Arova, som inviterte ham hit. Hun hadde vært en av hjelperne ved avhoppingen i Paris. Nurejev danset prinsen i Svanesjøen i 1967, og senere gjestet han vår scene flere ganger. Han gjestet i ballettene Petrusjka, og i Apollon. 

I 1966 skapte han sin første av flere versjoner av Don Quixote for balletten ved Wien Opera, og store ballettkompanier verden over har hans versjon av historien om Don Quixote. Det ble gjort noen endringer underveis, og den versjonen vi viser, hadde premiere ved Pariser Operaen i mars 1981. 

Han forkortet Petipas koreografi, la til flere komiske elementer, og forsterket kjærlighetshistorien mellom Kitri og Basilio. Han gjorde oppsetningen mer fortellende, og la til mye mer ekspressive trinn. Han la til flere solopartier, spesielt for de mannlige danserne og særskilt for Basilio. Hovedrollene må også ha skuespillertalent, for dette er som en slags operetteversjon av klassisk ballett, med mer pantomime enn vi kanskje er vant til. 

Det er en helt spesiell historie hvordan vi fikk Nurejevs versjon av Don Quixote til Oslo. Våren 1980 ble det bestemt at Operaballetten skulle sende en representant fra ballettadministrasjonen til Italia for å forhandle om oppsetningen til Nurejev. Det ble til at Paul Podolski, som gjennom flere år var en betydningsfull person i ballettadministrasjonen, skulle reise til La Scala i Milano. Der danset selveste Rudolf Nurejev, og så dukket han opp på et lunsjmøte. Nurejev blir vist et telegram fra et av de store kjente ballettkompaniene i Europa, som ønsket Don Quixote i samme periode som Norge. Paul Podolski sank sammen og mistet alt håp. Det ble stille rundt bordet, til Nurejev sier: «De sender et telegram, Norge sender en person.  Norge skal få Don Quixote.»

Premieren på Don Quixote var 5. mars 1981. I september samme år kom han tilbake hit og danset selv rollen som Basilio, i sin egen versjon av Don Quixote. Rollen Kitri  ble danset av Leonie Leahy, som han danset med i Apollon, og i tillegg danset han med Sissel Westnes. 

Og – hvem danset på scenen med Nurejev både i Petrusjka noen år tidligere og Don Quixote i 1981 med Nurejev – jo meg! Det var stas – og hvilken stemning det var, både på scenen og i salen. Vi danserne var vel alle nokså på «tuppa», for vi merket jo hans kunstneriske … temperament. Koreografien hans krever alt av danserne. Balletten Don Quixote regnes for å være en av de mest teknisk krevende klassiske ballettene å danse, og jeg kan si dere, at dette «går unna» ...  

Noen av dansene krever virkelig at bena går som trommestikker, det går fort, det snurres, og hoppes og det er rett og slett herlig å danse, spille skuespill og formidle denne fascinerende historien.  

Innstuderingen denne gang er ledet av Nasjonalballettens egne prøveledere i tillegg til franske Emmanuel fra Rudolf Nurejev Foundation. Scenografien og kostymene er designet av Sandra Woodall, en amerikaner med lang erfaring både som kunstner og scenograf. Hun har også hatt ansvaret for Nasjonalballettens oppsetning av en tidligere produksjon av Tornerose. Til Don Quixote har Woodall ønsket å skape et realistisk, autentisk miljø. Hun har hentet inspirasjon fra gamle hus i landsbyer på grensen til Spania. På scenen ser man middelklassens hus på høyre side, og litt rikere utsmykkede hus for overklassen på venstre side. Kitris beiler Gamache bor til venstre, og Kitri selv til høyre. 

I 1. akt er scenebildet satt til havnebyen Barcelona, og i fiskernes og fiskerkonenes kostymer har Woodall ønsket å fange litt av havets bølger og skumtopper. Vi aner det for eksempel i rysjene og blondekantene i kvinnenes kjoler. Alle skjørt og bukser til romene er håndmalt, cirka 200 meter stoff i alt. Dette er gjort i flere omganger – lagvis – for å få riktig effekt. Fløyelen i fiskernes bukser er også farget i vårt eget verksted, for å få den rette valøren. Don Quixotes kostyme er et fint eksemplar, og særlig patineringen for å få frem rustningen er iøynefallende. Kostymene tar opp i seg noe av den spanske folkloren. Tenk dere også at bakteppet til drømmescenen med treet i 2. akt er 18 meter bredt. Det er laget ca 150 kostymer til forestillingen. Lysdesign er ved Paul Vidar Sævareng. 

Handlingen
Hele balletten utspiller seg rundt kjærlighetshistorien mellom Kitri og Basilio. Don Quixote og Sancho Panza er gjennomgangsfigurer i historien, de kommer inn i handlingen og hjelper til, eller prøveri alle fall å hjelpe. For i Don Quixote-rollen er det ikke mye dansing i klassisk forstand, selv om alle bevegelsene og pantomimen er gjennomkoreografert. 

Teppet går opp
Den tapre, men smårare Don Quixote ser seg selv som arvtager etter de store middelalderske riddere. Idet vi møter Don Quixote, blir han båret til sengs. Den gamle mannen har forlest seg på ridderromaner og ligger syk, mens naboen og tjenestepiken fortviler over alle bøkene hans. I feberdrømme ser han Donna Dulcinea, drømmekvinnen – den vakreste kvinnen han vet om og heltinnen fra alle bøkene han har lest. Han sverger at han vil redde henne fra forfølgerne. 

Naboen Sancho Panza avbryter drømmene hans da han kommer løpende med en stjålet høne forfulgt av tre tjenestepiker. Don Quixote sender pikene hjem og legger så av gårde på sin ferd for å oppfylle sin plikt som ridder og gjøre gode gjerninger – med barberfatet på hodet som hjelm og naboen Sancho Panza som våpendrager,  

I havneområdet leter Kitri etter sin elskede Basilio, en galant ung barber. Kitris far, vertshusholderen Lorenzo, godtar ikke dette forholdet. Han vil at datteren skal gifte seg med den rike og nokså jålete adelsmannen Gamache, men Kitri nekter.

Til havnen kommer gatedanserinnen Mercedes, og hennes kavaler toreadoren Espada med sitt følge, men folkelivet avbrytes da Don Quixote kommer ridende på sin hest Rosinante med Sancho Panza gående ved siden av. 

Lorenzo tilbyr den gamle ridderen husrom, mens Sancho Panza tuller og tøyser med fiskerkonene og ertes av fokemengden – inntil hans herre kommer og hjelper ham. 

Kitri finner sin Basilio og de danser sammen, noe Don Quixote ser  – og han innbiller seg at hun er Dulcinea fra drømmene, og byr henne opp til dans. Kitris beiler, Gamache blir rasende, og i all forvirringen flykter Kitri og Basilio for å gifte seg i hemmelighet. Lorenzo og Gamache tar opp forfølgelsen, fulgt av Don Quixote og Sancho Panza. De to har nemlig bestemt seg for å ordne opp i det hele.

Kitri og Basilio møter et romsk følge idet de søker ly ved en vindmølle. Det oppstår forvirring før Kitri og Basilio får forklart at de er forfulgt av dem som vil forhindre deres kjærlighet og at de trenger beskyttelse. Lorenzo og Gamache kommer, etterfulgt av Don Quixote og Sancho Panza, og romene underholder dem med dans. De lager også et dukketeater, der figurene ligner mistenkelig på Kitri, Basilio, Gamache og Lorenzo.  

Don Quixote blir forvirret og tror at vindmøllene omkring dem er uhyrer som må overvinnes, noe han prøver på – med dårlig resultat. I forvirringen som oppstår, flykter de to elskende videre, stadig med Lorenzo og Gamache i hælene. Halvt bevistløs etter kampen mot vindmøllene drømmer Don Quixote at han møter Dulcinea. Hun fører ham til en vidunderlig hage  som belønning for hans tapperhet. Dryadene, skognymfene, holder til der. Og Dryadenes dronning danser for ham sammen med Amor og Dulcinea (som er Kitri). 

Don Quixote erklærer Dulcinea sin kjærlighet. Men da drømmen tar slutt fortsetter han likevel sin søken etter kvinnen han har sett for sitt indre. 

Kitri og Basilio feirer gjenforeningen med sine venner. Lorenzo og Gamache oppdager dem og like etter kommer Don Quixote og Sancho Panza. Lorenzo insisterer fortsatt på at datteren skal gifte seg med Gamache og Kitri og Basilio ber Don Quixote om hjelp. Basilio later som han vil ta livet av seg og i rettferdighetens navn tvinger Don Quixote Lorenzo til å velsigne de unge før de skilles for alltid. Det unge paret blir forenet, og Basilio kvikner usedvanlig raskt til igjen ...

Alt er gjort klart til Kitri og Basilios bryllup. Gamache er nå en forsmådd mann, og utfordrer den gamle ridderen til duell, men blir beseiret. Hevnen er søt, og Gamache får Don Quixote til å tro at han ser Dulcinea igjen. Da Don Quixote oppdager at han har tatt feil, jager han Gamache ut av byen. 

Alle kan nå feire de elskende sammen.  

Vel – vi får la oss inspirere av Don Quixote – og gå ut og gjøre gode gjerninger!

Men aller først, få en herlig aften med Nasjonalballettens dansere og vårt strålende orkester under ledelse av Kevin Rhodes. 

Tusen takk for meg – og oppmerksomheten!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ekstra  

 

 

Det er også nyere forandringer i balletten Don Q,  

 

Den tradisjonelle framstillingen av gruppen  på Montiels sletter i 2. akt av Don Quixote, er skapt innenfor tradisjonen hvor man spilte på stereotypiske framstillinger av minoriteter i både Operaer og Balletter. Da disse verkene ble skapt var man fascinert av grupper man anså som  «de andre»,. For å ta tak i dette har Nasjonalballetten, med støtte fra the Rudolf Nureyev Foundation, gjort små endringer i koreografien og altså endret betegnelsen fra «sigøynere og sigøynerscenen»» til navnet de bruker om seg selv: «romer». Vi har også sett på dansernes tolkning av disse rollene. Dette er gjort for ikke å gjenta potensielt  uheldige stereotypier, og at alle skal føle seg velkommen hos oss.