Don Nurejev
Rudolf Nurejev, 1985 / Photo: Karsten Bundgaard
Don Quixote var koreografien som fikk 21- årige Nurejev til Paris i 1961, på turneen som ga ham sjansen til å hoppe av og gjøre karriere i vest. Don Quixote var også koreografien som ble hans mest personlige signatur, både som danser og koreograf. Han lagde flere egne versjoner av den for flere forskjellige kompanier, også for Norge og Nasjonalballetten, som satte den opp første gang i 1981. Da og fem år senere danset han Basilio i Oslo på en rekke forestillinger.
At fattiggutten fra Ural skulle bli verdens mest berømte danser, var noe ingen kunne tro da han vokste opp. Livet hans var mer av en «Billy Elliot»-historie enn selv historien om Billy Elliot. Familien på seks hadde ikke råd til sko til Rudolf og de tre søstrene, og barna gikk ofte sultne, fordi far Hamets soldatlønn ikke strakk til. Nyttårsaften 1945 tok mor Farida seg likevel råd til å ta med seg barna på festforestilling i hjembyen Ufa.
Rudolf bestemte seg for å bli danser samme kveld. Faren var helt imot det, han mente dans var lite maskulint og ville at sønnen skulle bli lege eller ingeniør. Men Rudolf Nurejev var en naturlig rebell, og støttet av mora tok han dansetimer i smug. Mora hjalp ham også da han som femtenåring begynte å ta statistjobber i den lokale operaen, og da han rømte hjemmefra som 17-åring for å dra på audition på ballettskolen i Leningrad. Han kom inn, med beskjed om at «enten blir du en briljant danser eller en total fiasko, og det mest sannsynlige er fiasko».
Allerede som student utmerket Rudolf Nurejev seg på to måter: Han var eksepsjonelt dyktig, og han hadde en sann forakt for autoriteter. Alle regler han så som dumme brøt han, nærmest som et prinsipp. Det fortsatte han med da han som ferdigutdannet ble tatt opp av Kirov-balletten, og det gjorde at han nesten ikke kom med da kompaniet skulle på Europaturné i 1961. Det franske vertskapet måtte til og med trekke inn den russiske kulturministeren for at unge Rudolf skulle få dra.
Kirovs motstand mot å ta ham med viste seg å være begrunnet. 21 år gamle Rudolf ventet ikke lenger enn til første stopp, Paris, før han på flyplassen ropte ut at «jeg vil være fri». Han hoppet av, og søkte asyl i Frankrike. Slik ble han den briljante danseren han hadde lengtet etter å være. Nurejevs «sprang til frihet», som både han selv og andre kalte det, gjorde ham verdensberømt og ga ham sjansen til å danse med verdens ledende kompanier. Det var en sjanse han benyttet seg av, og berømmelsen vokste. Nurejev var jo virkelig så talentfull som han selv skulle ha det til.
Slik endret han dansen mer enn noen andre [...] fordi han endret forventningene til dansen.
De neste årene ble Nurejev kjent for sine lange sprang og høye svev. Teknisk var han uovertruffen, og han var den første danseren som opptrådte både med klassisk og moderne ballett. Men legendarisk ble han først og fremst på grunn av sin fantasi, sin lidenskap og sin gode hukommelse for dans. For ham holdt det å se en koreografi en gang før han selv kunne danse den. Det gjorde ham effektiv, og han kunne skifte mellom roller i langt raskere tempo enn andre dansere.
Rudolf Nurejev mente også at ballettens mannsroller måtte bli mer uttrykksfulle. Det kunne ikke være slik at kvinnene alene skulle vise følelser, mente han. Det var en mening han klarte å formidle i alle sine opptredener. Som dansekritikeren John Percival har sagt det: Slik endret han dansen mer enn noen andre har endret dansen, fordi han endret forventningene til dansen.
Nurejev endret også Don Quixote. I Russland hadde han danset rollen som Basilio i Marius Petipas versjon av balletten. Det var denne rollen som skaffet han invitasjonen til Europa-turneen i 1961, og allerede året etter tok han den opp igjen i New York. I 1966 lagde han sin første av flere egne versjoner av koreografien.
Rudolf Nurejev forkortet Petipas koreografi, la til flere komiske elementer, og forsterket kjærlighetshistorien mellom Basilio og Kitri. Han klargjorde handlingen og gjorde hele oppsetningen mer fortellende. Dessuten la han til nye og mer ekspressive trinn. Suksessen var enorm, og Nurejev ble flere ganger bedt om å sette opp Don Quixote for nye kompanier. For hver gang gjorde han nye endringer, og koreografien ble mer og mer hans egen; en signaturoppsetning som fjetret publikum, kritikere og danserne som fikk delta.
- Det virket som om han ba oss vise bevegelser han hadde drømt om natta før, sa stjernedanseren Manuel Legris.
I 1981 var det Nasjonalballettens tur til å sette opp koreografien, og det er denne utgaven som dannet grunnlag for oppsetningen i Bjørvika i 2009 – med nye kostymer og ny scenografi ved Sandra Woodall.
Don Quixote / Photo: Erik Berg