Modig tro

Barrie Kosky har et problem med nonner. «De er alltid en utfordring på scenen», forklarer han. «Du ender opp et sted mellom The Sound of Music og inkvisisjonsscenen fra Mel Brooks’ History of the World. De svarte og hvite nonnedraktene visker ut alle karakterene fullstendig: Alle ser like ut. Jeg hadde ikke klart å sitte og se på det i tre timer.»  

Dette reiser spørsmålet om nøyaktig hvordan den australske regissøren planlegger å håndtere Francis Poulencs Karmelittsøstrene. Operaen fra 1957 er basert på en sann historie om 16 karmelittiske nonner fra Compiègne, som ble henrettet på høyden av den franske revolusjon. 

Noe berører oss nå 

«Vi bestemte oss veldig tidlig for at vi ville presentere en mer abstrakt, moderne versjon av et trossamfunn», sier Kosky.  

«Et sted hvor kvinnene kunne være individer. Jeg ville ikke ha svarte nonnedrakter eller et rom fullt av religiøse ikoner; jeg ville ikke ha noen krusifikser unntatt de som henger rundt halsen deres. Og det var avgjørende for meg at vi ikke ble sittende fast i 1800-tallets Frankrike; revolusjonen kan ikke bare være en historisk hendelse, og operaen kan ikke bare være en historie om nonner fra fortiden. Det er bare ikke det verket handler om. Det er en helt spesiell, kraftfull utforskning av temaer og ideer som vi leser om i avisene og ser på tv hver eneste dag. Det er et verk som absolutt er del av vår tidsånd. Spørsmålet om hvorvidt vi gjemmer oss fra verden eller engasjerer oss i den, uansett hvor skremmende den er, er usedvanlig aktuelt.» 

Kosky er spesielt fascinert av verket, til tross for regissørens egen skepsis overfor organisert religion.  

«For meg som jødisk ateist er det et særlig interessant verk å gjøre, fordi du må få publikummet ditt til å tro på det disse karakterene tror på. Jeg er ikke troende selv, noe som gjør meg veldig godt i stand til å regissere en opera om folk som er det. Jeg kan ikke anklages for å falle inn i noen rosenrød katolsk sentimentalitet.»  

Personlig reise over 35 år 

Det finnes kanskje ikke sentimentalitet i fremgangsmåten hans, men Kosky har likevel en sterk personlig tilknytning til verket. Hans første oppsetning av Poulencs opera har vært i emning i 35 år. 

«Dette er operaen som gjorde at jeg ville bli operaregissør. Jeg så Elijah Moshinskys produksjon for Opera Australia som tenåring i Melbourne, og det gjorde enormt inntrykk på meg. Jeg hadde allerede sett mye opera, men dette var annerledes enn noe annet jeg hadde opplevd før – det kombinerte det jeg ville forvente å få på teater, med musikk. Jeg husker at det nesten tok pusten fra meg mot slutten, sjokkert over scenen med den hysteriske, syke, bannende nonnen, og jeg husker gåsehuden jeg fikk under den siste scenen mens lyden av giljotinen skar gjennom nonnenes Salve Regina.» 

Men selv med all den følelsesmessige umiddelbarheten, rike teksturer skrevet frem for orkesteret og fyldige, klare kormusikk, er Karmelittsøstrene et utfordrende verk å få til. 

«Jeg sa faktisk nei til det for rundt ti år siden», innrømmer Kosky. «Jeg var bare ikke klar for å gjøre det ennå. Det er et veldig vanskelig verk å regissere; det iscenesetter ikke seg selv.» 

I en av operaens mest kjente, eller beryktede, scener går Poulencs nonner en etter en til sin død mens de synger en praktfull Salve Regina. Når hver av dem henrettes, stilner de, helt til det til slutt bare er én stemme igjen. 

«Det er veldig lett at de siste ti minuttene blir kitsch», sier Kosky, «når de faktisk burde være skremmende, forferdelige og grusomme. Du vil at publikum skal være helt utslitte ved slutten av Karmelittsøstrene». 

En kompleks og eksistensiell heltinne 

I sentrum av operaen står Blanche de la Force, en ung aristokrat som er vettskremt av grusomhetene hun daglig er vitne til i Paris’ gater, og som blir klosterets nyeste postulant (en som søker om opptak i en klosterorden, red.anm.). For Kosky er hun en inngang til operaen, men også en av de største utfordringene. 

«Hun er en veldig komplisert karakter, og en som virkelig lider. Men hva er hennes traumer, hennes frykt, hennes angst? Du må på et vis formidle hennes utrolige intensitet, og fange tankene og ideene som virvler rundt i hodet hennes.» 

«Hun er veldig velformulert, og det er flott å ha en kvinnelig karakter i en opera som diskuterer eksistensielle spørsmål. Hun er en heltinne som ikke er forelsket, som ikke er syk og som ikke er gal, en karakter som viser oss sin frykt og sine lengsler og drømmer og mareritt og paranoia rundt livet og døden og Gud. Jeg kommer ikke på noen annen opera hvor de kvinnelige karakterene har slike samtaler, hvor disse store spørsmålene blir tatt opp.»  

Kan noen oppsetning håpe på å få tak på disse spørsmålene på bare noen få timer? 

«Jeg tror ikke Poulenc er interessert i svar. Han stiller bare spørsmål som leder til andre spørsmål. Denne operaen kan ikke oppsummeres enkelt til slutt. Noen vil oppleve den som Blanches personlige reise mot å forstå seg selv og sin tro. Andre vil se det som et verk om martyrdød, andre som et om forløsning eller frelse. Det er det som gjør det til et mesterverk for meg. Alle som sitter i salen vil ha sin egen inngang, sin egen respons, uansett hva jeg gjør.» 

Dette er en holdning som er typisk for en regissør hvis prosess alltid har vært karakterisert av samarbeid og åpenhet: «Jeg kan kun skape produksjonene mine med menneskene i rommet. Blanche, for eksempel, eksisterer dermed ikke i mitt hode før jeg sitter på prøvesalen sammen med Sally Matthews (sangeren i Glyndebourn, red.anm.). Jeg putter ikke Blanche inn i henne; jeg mater henne med ideer og informasjon, men hun fordøyer det og karakteren kommer ut av porene i kroppen hennes og stemmen hennes. Slik skaper jeg. Det er veldig sjaman-aktig, jeg trekker noe ut av en utøver.» 

«Jeg blir ofte fortalt at produksjonene mine er for emosjonelle, for fysiske, og ja, jeg presser følelser og fysikalitet til sine absolutte yttergrenser, fordi jeg mener at opera kun fungerer hvis du tar alle til sine ekstremer. Det er det som gjør det så ekstraordinært. Hvis ikke kan vi alle like gjerne ta oss en kopp te og se på Netflix.» 

© Glyndebourne Productions Ltd