Introduksjon

Hos oss får dere oppleve Candide som konsertant, med fullt orkester, kor og solister, ledet av den unge britiske dirigenten Adam Hickox, et stjerneskudd på klassisk musikk-himmelen. Gjennom Bernsteins eventyrlige, varierte og lekne musikk skal vi bli med den unge, naive mannen Candide på en absurd og livsforandrende verdensreise.

Candide hadde premiere i 1956 på Broadwayteateret Martin Beck i New York City. Tre år tidligere hadde manusforfatteren Lilian Hellman tatt kontakt med Bernstein med forslaget om at de to skulle skrive om Voltaires satiriske roman Candide, ou L ’Optimisme fra 1759 til musikal. Selv kalte Bernstein verket for en operette, en komisk opera, og gjennomgående peker mange av komposisjonene, orkestreringen, musikalske referanser og ikke minst de vokale ferdighetene som kreves av rolleinnhaverne kanskje mer mot nettopp operaverden enn den typiske broadwaymusikalen.

Når det er sagt, er det ikke sikkert det hadde vært så farlig for Bernstein hva man kaller verket – Bernstein selv var en mann som rev ned sjangergrenser. For ham var musikk først og fremst kommunikasjon, uansett om det går under merkelappen jazz, pop, rock eller klassisk. Han hadde stor tro på musikkens forandrende og forsonende kraft, og dette ville han gjerne dele med alle gjennom å tilgjengeliggjøre, forklare, beskrive og vise.

Leonard Bernstein var ikke bare komponist, han var også pianist, verdenskjent dirigent og en lidenskapelig pedagog. I flere kilder beskrives han som en av de største musikalske begavelser i det 20.århundret. Men det at verden fikk oppleve Bernsteins begavelser var ikke en selvfølge: han vokste opp i et hjem nesten uten musikk.

Leonard Bernstein ble født 25. august 1918 i Massachusetts av jødiske foreldre utvandret fra Ukraina. Da lille Lenny var 10 år, arvet familien et gammelt piano av en tante, og takk og pris for det. Bernstein selv beskrev senere hvordan hans første møte med pianoet var: «Jeg bare la mine hender på tangentene, og jeg var hektet … for livet. Fra da til denne dag er det musikk livet mitt har handlet om.»

Faren til Leonard var en forretningsmann og syntes ikke at sønnen skulle bli musiker. Det var ikke der mulighetene for å realisere den amerikanske drømmen lå (trodde han). Ifølge ham var det bare tiggere som spilte for penger. Men noen ting er bare «meant to be». Bernstein klarte å mase seg til pianotimer, og ble ganske raskt flinkere enn læreren sin. Han kunne helt sikkert blitt en fremragende konsertpianist, men han hadde enda mer han ville med musikken. Han ble dratt mot dirigering og komponering, ja, viste generelt unike talenter og ikke minst en unik og vinnende karisma (som det også skulle vise seg etter hvert at gjorde seg godt på TV).

Veien gikk videre til musikkstudier ved Harvard University og Curtist-instituttet. I begynnelsen av 40-årene bodde den da nyutdannede unge mannen i en leilighet i Greenwich Village i New York City, mens hans betalte husleien ved å gi pianotimer, coache sangere, spille til danseklasser ved Carnegie Hall og skrive jazz- og popmusikk ned på noter under et pseudonym. Gjennombruddet hans kom plutselig og brått, og førte til at han ble kjendis over natta:

I 1943 ble den da 25 år gamle mannen ansatt som assisterende dirigent for New York Filharmoniske Orkester, en bragd i seg selv med tanke på dette orkesterets status og omdømme.

14. november det samme året skjedde det noe helt plutselig:
    Gjestedirigenten Bruno Walter ble sengeliggende med influensa, og orkesterets musikalske leder Artur Rodzinski var milevis unna. Bernstein ble dermed plassert på dirigentpodiet på meget kort varsel og uten noen prøve med orkesteret i forkant. Publikum ble ville av begeistring over den karismatiske og skarpe unge mannen som hadde tatt utfordringen så til de grader på strak arm. Konserten ble sendt direkte på CBS radio over hele USA og dette i en tid der folk satt klistret til radioen.

På tross av andre verdenskrigs dramatiske hendelser, eller kanskje kan man si på grunn av da folk hungret etter positive nyheter, ryddet New York Times forsida for det unge, unike dirigenttalentet Leonard Bernstein. Gjennombruddet førte til dirigentoppdrag over hele verden. Blant annet var Bernstein den første amerikaner til å dirigere ved legendariske operahuset La Scala i Milano, med selveste Maria Callas i en av hovedrollene, og han fikk etter hvert også et nært forhold til Wiener-filharmonien.

Og samtidig som han leverte fra dirigentpodiet i verdens konsertsaler og operahus, skrev han også musikk for Broadway. Han gjorde stor suksess med verker som Wonderful Town som kom ut i 1953, Candide fra 1956 og ikke minst West Side Story fra 1957.

I 1958 rykket han opp som musikalsk leder for New York-filharmonien, institusjonen der han hadde debutert 15 år tidligere. Med det ble han orkesterets første amerikanskfødte musikalske leder, og med sine 40 år, også den yngste. Han var musikalsk leder frem til 1969, og i denne 10-årsperioden ledet han flere konserter med orkesteret enn noen tidligere dirigent hadde gjort. Han beholdt et nært og kjært forhold til New York-filharmonien gjennom hele livet. Flere enn halvparten av Bernsteins 400 + innspillinger er laget med dem!

Under perioden som musikalsk leder for New York-filharmonien debuterte han også som TV-personlighet i programmet Young Peoples Concert som ble sendt på CBS og sett av millioner av unge mennesker over hele Amerika. Her kom Bernsteins pedagogiske innstilling og talent som formidler virkelig til sin rett. Det finnes mange klipp fra disse TV-sendingene på YouTube, og det er virkelig verdt å ta en titt, både på grunn av barnas lysende ansikter og på grunn av Bernsteins fantastiske forklaringer på for eksempel hva musikk er, hva humor i musikk er, eller hva en melodi er.

Generelt underviste Bernstein mye gjennom hele karrieren. Han ga spilletimer, holdt masterclasser, hadde mentor- og talentprogram og foreleste. Dette er det viktig å nevne, for av alt Bernstein oppnådde i sin karriere, skal det ha vært hans prestasjoner som lærer han var aller mest stolt av, ifølge hans datter, Jamie Bernstein.

«Og hva har lærere med musikk å gjøre? Svaret er: alt. Det er omtrent umulig å forestille seg en profesjonell musiker som ikke skylder noe til en eller flere lærere. Problemet er at vi ikke alltid innser hvor viktige lærere er, hverken i musikk eller andre disipliner», skal Leonard Bernstein ha sagt.  

Bernstein døde i 1990. Da begravelsesfølge kjørte gjennom New Yorks gater, tok bygningsarbeiderne av seg hjelmene sine og ropte «Good bye, Lennie!». Dette var en mann som tilhørte folket, og som viste at musikken tilhørte dem, uavhengig av hvor både de og musikken kom fra.

Candide så altså dagens lys i 1956. Selv om Bernsteins musikk ganske umiddelbart ble en hit, var ikke denne første produksjonen av Candide noen stor suksess. Den gikk bare i 2 måneder med 73 visninger før den ble tatt ned. For oss i Norge kan det jo høres ut som en suksess med 73 visninger, men på Broadway snakker vi gjerne mange hundre visninger av de riktig populære showene. Hellmanns manus, eller libretto, ble kritisert for å være for seriøs for en komedie. Det er kanskje ikke så rart, for dette var alvor for Hellmann – bak den tullete fasaden lå et dypt personlig engasjement.

For å forstå dette verket og dets komplekse bakgrunn, trenger vi å vende tilbake til Voltaires originale roman fra 1759, Candide, ou L ’Optimisme, Candide, eller optimisme. Boken er en typisk pikareskroman, en sjanger som kjennetegnes av at en omstreifende hovedperson utsettes for en rekke usannsynlige hendelser som bindes løst sammen av umulige tilfeldigheter, samtidig som at dette absurde som skjer blir reflektert over og kommentert på, noe som gir forfatteren et ypperlig utgangspunkt til å kritisere samtidens forhold. Voltaire innrømmet ikke å ha skrevet boken før flere år senere, men gav den ut under pseudonymet Dr. Ralph. Mest sannsynlig fordi boken helt åpenlyst kritiserer religion, styresmakter og populære filosofer i Voltaires samtid. Den ble faktisk umiddelbart forbudt i mange land etter at den kom ut. Boken er særlig et satirisk angrep på et veletablert filosofisk system ledet an av filosofen Gottfried Wilhelm von Leibnitz, nemlig optimismen. Enkelt forklart sier denne filosofiske retningen at siden Gud er allmektig, kunne han skapt alle mulige verdener, eller ingen i det hele tatt. Siden Gud også er allvitende visste han hvilken av alle disse mulige verdene som var den beste, og siden Gud er evig god, valgte han å skape denne beste av alle mulige verdener. Med andre ord: alt som er, er riktig. Det er guds vilje, og til det beste. Ellers ville det ikke vært sånn. Det at det er kriminalitet, fattigdom, sykdom, død, naturkatastrofer og andre grusomheter er en del av det store bildet, av den guddommelige, universelle plan. Vi må forstå at hva enn som skjer er til det beste. Slik lyder logikken i Leibnitzs optimisme. I optimismen blir kontraster viktige (som godt og ondt, lykke og lidelse). Uten lidelse, ville man for eksempel ikke kunne verdsette lykke. Som en av de fremste talspersonene for opplysningstidens nye og den gang radikale ideer var Voltaire dypt uenig med Leibnitz. Han mente optimismen rettferdiggjorde undertrykkelse og var med på å opprettholde urettferdige systemer i samfunnet, der kirke, stat og overklasse kunne bruke dette som manipulerende argumenter for at noen har det så mye bedre enn andre. Den utløsende hendelsen for at Voltaire grep til pennen og skrev Candide, skal ha vært da hele Lisboa raste sammen i et kjempejordskjelv med en påfølgende tsunami i 1755. Utallige mennesker ble drept. Hvis optimismen hadde rett, skulle slike meningsløse, forferdelige katastrofer altså være en del av guds plan og til det beste – og hva slags gud er det i så fall vi har å gjøre med da? Romanen har blitt stående som en av de mest innflytelsesrike i Vestlig litteratur gjennom tidene.

Etter den første litt lunkne mottakelsen av Hellman og Bernsteins Candide i 1956 har det vært svært mange versjoner og omskrivninger av verket. For å forstå kompleksiteten til versjonen fra 1956, bør følgende detalj nevnes: for å yte rettferdighet til rikdommen av historier i verket, befolket hele 81 forskjellige rollefigurer premiereversjonen!

Mens Bernstein var den eneste komponisten av verket, er det et titalls navn som har bidratt med teksten opp igjennom årene, inkludert Bernstein selv. Blant annet Hugh Wheeler, Stephen Sondheim og Dorothy Parker, bare for å nevne noen. I 1988 begynte Bernstein å jobbe på det han ønsket at skulle bli den siste og endelige versjonen av Candide. Han gjorde forandringer i både tekst og sangnumre, før han dirigerte og gjorde opptak av denne endelige versjonen i 1989 fra Barbican centre i London. Dette opptaket, som også inkluderer film, ligger tilgjengelig på YouTube og er vel verdt en titt.

Verket begynner bokstavelig talt med et bang: den fantastiske ouverturen drar oss umiddelbart inn i Bernsteins musikalske verden og den galskapen som skal følge. Vi må omtrent tilbake til Rossini for å finne en operetteouverture som så tydelig fanger den totale stemningen i verket. Ouverturen har blitt en skikkelig klassiker i orkesterrepertoaret.

Deretter tar fortelleren over.

Hos oss er det skuespiller Kristoffer Olsen dere får høre i denne rollen. Han var sist å se hos oss som rollen Folk i Orfeus i Underverden. Fortelleren leder oss til historiens begynnelse:

På slottet Thunder-ten-Tronk i bakvendte Vestfalia, eller si det på engelsk, og det blir West Failure ... Her bor en lykkelig baron og baronesse og deres to lykkelige barn: Maximilian og Cunégonde. I tillegg bor baronens uekte sønn, Candide der. Navnet til hovedpersonen kommer fra det latinske candidus, som betyr ‘ren’ eller ‘hvit,’ og som på fransk får betydningen ‘uskyldig’. Skikkelsen Candide fungerer i historien som et blankt ark som andres pretensjoner, forbrytelser og hykleri projiseres på.

Candide er forelsket i sin halvsøster, Cunégonde, som gjengjelder hans følelser.

Duetten Oh Happy We er deres kjærlighetserklæring til hverandre der de drømmer om fremtiden sammen. Bernstein jobbet med musikken til West Side Story samtidig som han skrev Candide, og musikken i denne duetten var egentlig skrevet til

Tony og Maria, men droppet fra West Side Story. Heldigvis fikk han brukt den her i stedet. I teksten blir det ganske snart klart at de unge turtelduene drømmer om ganske så forskjellige ting i fremtiden.

På slottet finner vi også tjenestejenta Paquette, samt læreren og husfilosofen Pangloss, som er tilhenger av optimismen og har lært ungdommene at de lever i den beste av alle mulige verdener. Familien lever et bekymringsløst liv på slottet, men tilværelsen tar brått slutt for Candide som blir kastet ut da det blir klart for baronen at Candide har et forhold til datteren hans. Og da starter en ellevill reise!

I nummeret It Must be So sørger Candide over at han må forlate sin elskede Cunégonde, men han tviholder samtidig på filosofien fra sin lærer: han må se fremover og holde fast ved at alt skjer av en grunn. Med dette vakre og verdige musikknummeret presenteres Candide som den eneste seriøse karakteren blant en haug med groteske og ekstreme karakterer. Candide minner om en opera seria-karakter, altså en karakter fra de mer alvorlige, tragiske italienske operaverkene, som ufrivillig befinner seg i en opera buffa, altså en komisk opera. Et musikalsk virkemiddel som både Mozart, og senere Rossini, for så vidt også brukte for å fargelegge de ulike karakterene i sine operaverk.

Tittelrollen Candide deles mellom den unge amerikanske tenoren Jack Swanson og vår egen Marius Roth Christensen.

Den nå rotløse Candide blir snart tvunget inn i den bulgarske hæren, som så angriper Thunder-ten-Tronck. Alle på slottet blir drept, også hans elskede Cunégonde, og Candide står aleine igjen. Men, spoiler alert, i denne operetten gjenoppstår de døde stadig vekk før de gjerne dør en ny og enda verre død …

Candide møter så en gammel tigger med metallnese, som han får medfølelse for. Etter hvert viser det seg at det er hans gamle lærer, filosofen Pangloss, som – nettopp: ikke døde likevel! Men, nå er han i ferd med å smuldre opp og falle fra hverandre fordi han er smittet av syfilis. Nummeret som følger, Dear Boy, kalles også syfilissangen: Pangloss holder fast ved sin optimistiske filosofi. Søt honning kommer fra bier som stikker, det er en del av prisen man betaler, så uansett hvilke smerter syfilis bringer, er det et syrlig krydder i kjærlighetens deilige måltid, synger filosofen.

I rollen som Pangloss hører dere i kveld den norske barytonen Alexander Nohr, som ble fast ansatt i Nasjonaloperaen i 2023.

Sammen med Pangloss reiser Candide videre til Lisboa. Et vulkanutbrudd i nærheten fører til at de blir fanget midt i et forferdelig jordskjelv (jordskjelvet fra 1755 har altså fått en plass i historien). Våre hovedpersoner overlever jordskjelvet, men er ikke ute av fare: Den Spanske inkvisisjonen, som var en domstol som skulle passe på at den katolske tro var dominerende og straffe personer som var mistenkt for kjetteri, leter etter noen de kan peke ut som syndebukker for tragedien, og Pangloss og Candide blir snart plukket ut.

Scenen som følger, kalles Autodafe, som betyr troshandling, og var navnet på den avsluttende, seremonielle delen av rettssakene de spanske inkvisisjonene førte. Rettsakene kunne ende med offentlig botsgang, fengsling eller henrettelse, ofte ved brenning på bålet. Seremoniene ble ofte holdt på store, åpne plasser og kunne tiltrekke seg store folkemengder.  Autodafe-scenen er ikke med i Voltaires roman, men er en av de viktigste scenene i operetten dere skal høre i kveld: Lilian Hellman så nemlig paralleller mellom Voltaires kritikk av datidens kirke og styresmakter og sin egen samtid i USA, nærmere bestemt McCarthy-tiden og den pågående heksejakten på kommunister. Personer som ble mistenkt for kommunistisk virksomhet ble dratt inn og avhørt av parlamentariske undersøkelseskomiteer og deretter stigmatisert, boikottet eller fengslet. Det var noen skremmende likhetstrekk mellom dette og inkvisisjonen som ble foretatt av styresmaktene på Voltaires tid. Både Hellman, Bernstein og mange av deres bekjente ble selv utsatt for McCarthy-forfølgelsen i ulik grad. Candide var dermed et personlig anliggende for dem begge.

Pangloss må som resultat av den spanske inkvisisjonen se døden i øynene (… igjen), mens Candide slipper unna med pisking.

Surprise, surprise, Cunégonde er heller ikke død, men har havnet i Paris som prostituert for to mektige menn. Bare mandagene har hun fri, og da blir hun passet på under det vaktsomme blikket til sin anstand, Den gamle damen. Cunégonde prøver å se lyst på sin grusomme situasjon med koloraturaarien Glitter and Be Gay, den kanskje mest kjente arien fra verket.

«Observe how bravely I conceal the dreadful, dreadful shame I feel», synger Cunégonde, mens hun prøver å trøste seg med diamanter og juveler. Denne arien er svært krevende å synge: for det første krever den et stort register, for det andre er koloraturaen, altså der melodien liksom blir utsmykket med krevende triller og løp, vanskelig å få korrekt og presist. For det tredje, som om ikke det andre var nok, skal det hele synges med tilsynelatende letthet og ikke minst riktig komisk timing.

 I rollen som Cunégonde  finner vi den svenske sopranen Sofie Asplund, som for tiden høster strålende kritikker verden rundt for sine rolletolkninger.

Snart dukker jammen også Candide opp i Paris, og blir svært glad for å se igjen sin kjære Cunégonde. Han ender med å drepe de to mennene som utnytter henne, før de alle, inkludert Den gamle damen, flykter fra Paris.

Den gamle damen synges av mezzosopran Tone Kummervold, som har vært fast medlem av solistensemblet her siden sesongen 2012/2013.

Tross alt kaoset som skjer rundt ham, tviholder Candide likevel på sin optimisme. Med det franske politiet fremdeles i hælene, avsluttes første akt på optimistisk vis ved at de bestemmer seg for å prøve lykken i den nye verdenen!

Når akt to begynner, er følget fremme i Buenos Aires. Her har tjenestejenta Paquette og Cunégondes bror, Maximilian, også gjenoppstått fra de døde, nå som to forkledde slavinner. Guvernøren i byen faller for Maximilian, men når han finner ut at han er en mann, frir han til Cunégonde i stedet. Den gamle damen ser at Guvernøren økonomisk er et lurere ekteskapsvalg enn Candide. Kanskje vil litt av rikdommen dryppe på henne også? Hun får dermed Candide unna ved å få ham til å tro at det franske politiet fremdeles er etter han, slik at han flykter inn i jungelen. Også her dukker Maximilian og Paquette opp, nå som ledere for jesuittene. Lykkelig forteller Candide dem at han skal gifte seg med Cunégonde. Maximilian anser fremdeles Candide som en sosialt uakseptabel svigerbror, hvilket ender med håndgemeng mellom de to, før Candide tar nok et liv og må flykte fra jesuittene.

Tre lange år har går, og i Buenos Aires holder Cunégonde og Den gamle damen på å dø av kjedsomhet. Guvernøren har enda ikke gjort alvor av frieriet til Cunégonde, men holder henne varm som elskerinne.

Da Candide var på flukt gjennom jungelen, snublet han plutselig over et jordisk paradis, nemlig selveste Eldorado! Rubiner og edelstener ligger strødd. Til og med sauene er av gull. Det finnes ikke grådighet eller noe som er fælt her. Men Candide lengter etter sin Cunégonde, og bestemmer seg for at han må finne henne. For hva er vel paradis uten ekte kjærlighet? Han får en vakker samling gylne sauer som avskjedsgave og ved hjelp av det gode folket i Eldorado lager de en maskin som kan løfte både ham og sauene over fjellet.

Fordi han fremdeles er redd for å bli arrestert om han drar tilbake til Buenos Aires, får han gitt beskjed til Cunégonde om å møte ham i Venezia. På veien dit stopper han i den nederlandske kolonien Surinam, der han møter Martin, som er en ekte pessimist, den rake motsetningen til optimismen doktor Pangloss har undervist. Martin sier at grådighet og ondskap er drivkraften i mennesket, og gir Candide noe å tenke på.

I Venezia er det karnevalsesong. Alle har masker på. Cunégonde og Den gamle damen jobber i et kasino, der de prøver å robbe kundene. Maximilian, Pangloss og Paquette er selvsagt alle tilbake fra de døde i nye roller. Cunégonde og Den gamle damen prøver å svindle Candide, som ikke kjenner dem igjen på grunn av karnevalsmaskene. Da han etter hvert kjenner igjen stemmen til Cunégonde, skjønner han at han har tatt feil av hvem hun egentlig er.

Gjenforeningen blir mildt sagt ikke helt som forventet. Er denne kalde, grådige kvinnen virkelig hans store kjærlighet? Cunégonde fremstår ikke lenger som den drømmekvinnen hun en gang var, og Candide er jo heller ikke den samme, naive mannen.
Candide må ta en lang tenkepause i stillhet.

 Til slutt spør han likevel Cunégonde om å gifte seg med ham. Det har gått opp for ham at livet hverken er godt eller vondt. Livet er livet; det eneste vi har. Livet er hva man gjør det til, og man må dyrke det man har.

Avslutningsnummeret som følger; er det kjente og vakre nummeret Make Our Garden Grow. Teksten alene kan fremstå noe resignert, f.eks. gjennom setningen: Let dreamers dream what worlds they please; Those Edens can’t be found, men musikken til Bernstein bringer inn en ekstra dimensjon: den er så full av håp og løfter. Vi kan skape våre egne muligheter, vi kan påvirke vårt eget liv, og sammen kan vi forandre verden til det bedre ved å begynne med oss selv. We can make our garden grow.

Bernstein hadde en urokkelig tro på menneskeheten som virkelig skinner gjennom i dette vakre avslutningsnummeret. Han vokste opp i en verden full av sterke politiske kontraster og grusomme hendelser på den ene siden, men han så også menneskenes stadige forsøk på godhet og forening på den andre, og mistet aldri sin tro på mulighetene til forandring og utvikling. Og han hadde klokketro på musikk som et viktig verktøy i dette, fordi musikk kan bringe mennesker sammen i fred og balanse.

«Dette vil være vårt svar på volden: å lage vakrere, mer intens og mer hengiven musikk enn noen gang tidligere», sa Bernstein.

Vi kan alle trenge en bit av Bernsteins fremtidspositive og mulighetsfokuserte filosofi i våre liv.

Tusen takk for oppmerksomheten. Jeg ønsker dere en fantastisk musikalsk reise sammen med Candide og «vennene» hans.