Kjønnsopprør på Hovedscenen

Det er tre år siden Emma Portner sist jobbet med Nasjonalballetten i Oslo. Den gangen skapte hun den kritikerroste duetten islands, som også ble en del av turnéforestillingen Dialogues i 2021. Når hun nå vender tilbake til Operaen og koreograferer sin andre ballett for kompaniet, har hun ikke akkurat lave skuldre. Det nye verket Some Girls Don’t Turn er et ambisiøst prosjekt, eller «astronomisk stort», som hun selv kaller det. Blant annet fordi det nå ikke står to, men hele 24 dansere på scenen.

– Etter islands tenkte jeg at jeg aldri kunne skape en ny ballett. Det var så stor fallhøyde. Jeg forsto at jeg ikke kunne ha som mål å lage noe bedre, men at jeg heller måtte forsøke å gjøre noe helt annerledes, sier Portner.

Some Girls Don’t Turn er Portners forsøk på å gjenoppdage dans utenfor den tradisjonelle rammen for kjønn. Klassisk ballett er uløselig sammenknyttet med tradisjonelle oppfatninger av hva det vil si å være kvinne og mann. Dansere blir lært opp til å bevege seg på forskjellige måter, ut ifra hvilket kjønn de har. Dette ville Portner gjøre noe med. Hun ville skape en koreografi, ikke til kvinnelige og mannlige dansere, men til dansere uavhengige kjønn.

– Som en ung, skeiv samtidskoreograf hviler det ekstra vekt på skuldrene mine i en verden som denne. Jeg ville ikke ha kommet tilbake til balletten om jeg ikke hadde følt at det fremdeles var arbeid å gjøre her. Jeg prøver ikke bare å skape ny koreografi, men å gjenoppdage ballett som helhet.

Selverklært soveromsdanser

At hennes andre ballett ble laget og satt opp i Oslo, er ikke tilfeldig.

– Jeg følte at jeg måtte lage min andre ballett her i Nasjonalballetten fordi kompaniet og Operaen føles som en inkubator for meg. Det kjennes varmt og trygt. Det tok meg lang tid å forstå hvordan alt funker her, og nå vil jeg aldri dra! Dette huset endret livet mitt, sier hun.

Det er heller ikke tilfeldig at 28 år gamle Portner denne gangen grupperes sammen med ikoniske Jiří Kylián og George Balanchine. Selv om hun er ung, har hun rukket å gjøre bemerkelsesverdig mye på kort tid.

Portner var bare 24 år da hun skapte islands, og allerede før dette hadde hun en imponerende liste med samarbeidspartnere. Hun har jobbet med blant andre Justin Bieber, Blood Orange, Netflix, Apple, Vogue og Guggenheim-museet. I tillegg ble hun den yngste kvinnen i historien til å koreografere for West End i London, da hun skapte koreografi til Jim Steinmans musikal Bat Out of Hell.

Men alt begynte hjemme på soverommet i Ottawa i Canada. Som 16-åring gikk hun viralt da hun og en venn publiserte dansevideoen «Dancing in the Dark» på YouTube. På mange måter er hun fremdeles den jenta på soverommet.

– Jeg er en selverklært soveromsdanser. Du vet, på samme måte som det finnes soveromsartister. Jeg hatet å ta dansetimer, men elsket å leke meg med dans alene på soverommet. Der var det ingen som så på meg. Min kjærlighet til dans, og kjernen i det jeg gjør, oppsto på barndomssoverommet mitt fra jeg var sju til tjueen år. Det føles veldig integrert i alt jeg gjør nå.

Ønsker ikke å eksistere i svart-hvitt

Hvorfor tittelen ble akkurat Some Girls Don’t Turn er egentlig et lykketreff, forteller hun. I løpet av forestillingen interagerer danserne med en vegg dekket av paljetter. Paljettene, som er hvite på den ene siden og svarte på den andre, dras fram og tilbake for å skape forskjellige mønstre.

– Veggen føles som en metafor for den rigide verdenen vi lever i. Vi sosialiseres inn i en svart-hvitt-tenkning. Jeg ønsker ikke å eksistere i svart-hvitt.

En dag under øving skulle danserne dra paljettene tilbake til startposisjon før de skulle repetere et parti av koreografien. Portner sto på den andre siden av rommet og overhørte en av danserne si «Some of these girls don’t turn!».

– Han snakket altså om paljettene og omtalte dem som «jentene». Jeg stoppet helt opp og spurte: «Hva sa du nå?». «Some girls don’t turn?», sa han. Der og da innså jeg at det var tittelen vår.

Grunnen til at Portner umiddelbart ble begeistret over denne setningen er fordi hun også opplever den som en kommentar til ballettkulturen og hvordan dansere er forventet å lære seg visse bevegelser og trinn på en bestemt måte.

– Noen dansere har rett og slett ikke anatomi som tillater dem å gjøre visse typer piruetter. Kvinnelige dansere forventes å kunne gjøre piruetter på bestemte måter, være underordnede og grasiøse, og menn må kunne hoppe skyhøyt og løfte kvinnene.

Teiper brystene for å danse

Tittelen kommentere også ballettverdenens forhold til kjønn og kjønnsidentitet.

– Noen dager har jeg mest lyst til å gjøre guttenes koreografi, andre dager kvinnenes, eller kanskje noe helt annet og nytt. Så da har vi både jenter som ikke kan gjøre piruetter og jenter som ikke vil gjøre piruetter.

En tredje dimensjon av tittelen henspiller til det Portner kaller «ballettens infantiliseringsproblem».

– Du blir oppfordret til å oppføre deg og å se ut som du er 13 år for alltid. Mange dansere teiper brystene, spiser mindre eller gjøre andre ting for å se ut som, og danse som, den ideelle ballerinaen. Jeg gjorde det i så mange år selv, og det er på tide at ballettverdenen slutter å oppfordre oss til å gjøre disse tingene.

Mennesker, ikke kropper

Som koreograf for Nasjonalballetten opplever hun at hun har en større oppgave enn å «bare» skape vakker dans. Portner mener det må skje fundamentale endringer i ballettverdenen, og det starter med hvordan koreografer og dansere behandler hverandre i studio.

– Ballettverdenen er veldig preget av alle disse illusjonene om autoriteter. Jeg liker ikke følelsen av at folk kneler foran føttene mine og venter på ordre.

– Koreografien betyr mindre for meg enn prosessen. Før var det omvendt. Jeg spurte meg selv hele tiden om koreografien var god nok. Jeg håper fremdeles at verket treffer publikum, at det kan gi dem noe og at jeg kan bringe skjønnhet til verden, men nå kommer det i andre rekke. Det viktigste for meg er å behandle danserne som mennesker.

– Altfor ofte behandler koreografer dansere som kropper og ikke mennesker. Som danser er man vant til å komme inn i studioet og få beskjed om hva du skal gjøre, hvordan du skal gjøre det og hvordan du skal se ut mens du gjør det. Om du ikke får det til, har du feilet. For meg er det helt omvendt. Jeg mener en suksessfull prosess avhenger av at danserne har tillit til meg, at de kan fortelle om skadene eller utfordringene sine, enten de er fysiske eller psykiske.

Portner sier menneskene bak produksjonen betyr mer for henne enn det ferdige produktet på scenen.

– Om jeg skulle dra fra Oslo uten 35 nye venner, ville jeg nok ha vært trist. Jeg vil tenke forbi produkt og forbruker og heller tenke på hele økosystemet bak en forestilling. Jeg vil være bevisst dansernes smertegrenser. Hvis noen av dem en prøvedag har vondt, er sliten eller er skadet, forsøker vi å jobbe rundt det. Vi er alle overarbeida i denne bransjen.

Vil ikke fortelle folk hva de skal føle

Portner vil ikke legge føringer for hvordan Some Girls Don’t Turn skal tolkes. Det mener hun avhenger av hvem du er som publikummer.

– Jeg tror at jeg på dette tidspunktet i livet mitt anser meg selv som en ikke-binær person, men forestillingen har ikke som mål å fortelle en ikke-binær historie. Det handler om hele spekteret, hvordan folk svinger og forvandler seg.

– I en del av forestillingen er danserne delt inn i par. Danserne med langt hår står foran, mens danserne med kort hår står bak dem. Kjønnene deres spiller ingen rolle. Danserne foran kaster håret opp i luften, de bak fanger det og legger det over sitt eget hode, igjen og igjen. Noen vil se dette og tenke at det er et vakkert bilde, mens andre, som meg, kan se det som en slags utforsking og utprøving av kjønn. I et sekund, er de alle fri. Det er en verdenen jeg ønsker å eksistere i, en verden som er enda vakrere enn den vi har utenfor.

Portner mener verket har flere dimensjoner. Kanskje opplever du Some Girls Don’t Turn som en historie om gjenoppdagelse av berøring etter flere år med pandemi? En utforskning av hva det vil si å være mann og kvinne? Eller kanskje en etterlengtet representasjon av skeivhet på ballettscenen?

– Uansett hvem du er, er du velkommen i denne forestillingen, både som danser og som publikummer. For selv om jeg har min egen oppfatning om verden, vil jeg ikke fortelle folk hvordan de skal oppleve denne forestillingen. Jeg vil ikke fremmedgjøre noen i verdenen jeg skaper. Jeg vil bare invitere folk inn og la dem føle hva som helst. Jeg tror mye i 2023 kan gjøre at man føler seg ganske nummen.