Tekstversjon introduksjon

Kunstig intelligens. Får begrepet det til å gå litt kaldt nedover ryggen på deg òg? Det gjør det på meg, enda KI – eller AI på engelsk – allerede har vært i bruk i lang tid.

Du bruker kanskje ansiktsgjenkjenning for å låse opp telefonen din, for eksempel? Jeg liker å snakke inn beskjeder til iPhonen min, som transkriberer dem for meg. Disse tingene bruker vi selvsagt fordi det er praktisk – vi slipper å taste, vi slipper å huske ting.

Men kunstig intelligens kan også redde liv, og er dermed både nyttig og viktig. KI brukes allerede til å identifisere kreft og utvikle nye medisiner. I trafikken kan kunstig intelligens forhindre ulykker, for eksempel ved å legge merke til og varsle føreren om ujevn kjøring.
           
Selvkjørende biler anses av noen å være tryggere enn menneskelige sjåfører. Men det har også hendt at den kunstige intelligensen i slike biler, misforstår hva en fotgjenger er, og dermed har forårsaket dødsulykker.

Kunstig intelligens kan brukes til å analysere gigantiske datasett som ville tatt forskere en evighet å gå gjennom. Men antakelig trengs vi mennesker til å tolke resultatene en stund til – ennå er vi nemlig bedre enn algoritmene til å oppdage detaljer og se resultater i sammenheng.

Når vi sier KI, er det ofte maskinlæring vi mener. Maskinlæring kombinerer digital teknologi med matematiske og statistiske metoder for å se etter mønstre, og i den sammenhengen bruker vi gjerne begrepet «algoritme». Ifølge KI-forskeren Inga Strümke er det ingenting som heter «sunn fornuft» i maskinlæring.

Og likevel kan KI også være ganske koselig. Hver mandag får jeg en spilleliste på 30 låter basert på hva jeg tidligere har hørt på og likt. Sånn oppdager jeg stadig ny musikk. Men tjenesten gir meg også en viss nostalgi, over noe tapt. Når den foreslår låter som jeg hørte på for 15, 20, 25 år siden – fra et fysisk format, som CD-en – før strømmeplattformene overtok og begynte å identifisere mønstre i smaken min. Da var det bare vennene mine som visste hva jeg likte – og foreldrene mine, som ikke ville høre på det.

Nå, derimot, avslører algoritmene hva jeg liker og ikke liker, og denne informasjonen samles opp. Big Tech – teknologigigantene Amazon, Apple, Microsoft, Meta (om eier Facebook og Instagram) og Alphabet (som eier Google) – vet ikke bare hvor jeg er til enhver tid, men hvilke produkter jeg har kjøpt før, når på døgnet jeg er mest tilbøyelig til å kjøpe dem, hva slags nyheter jeg liker, hvem vennene mine er – sannsynligvis også hvor jeg står politisk.

Denne informasjonen selger de videre til andre selskaper som gjerne vil betale for den – ikke fordi de er så interessert i hvem jeg er, men fordi de vil prøve å få meg til å kjøpe mer av det de selger. Om noen er i tvil: Informasjonsteknologien har blitt hyperkommersiell.

Og den reiser noen alvorlige spørsmål. For når en av fem ungdommer oppgir å ha brukt KI-assistenten ChatGPT i skolearbeid, hva betyr det for de som ikke bruker det – og for lærerne som skal bedømme arbeidet? Ikke minst: Hva gjør det med vår evne til å skrive, tenke?

Og hvis KI kan hjelpe oss å løse oppgaver raskere, betyr det at vi har spart oss for tid, eller betyr det at vi om noen uker, måneder eller år, forventes å gjøre dobbelt, fem eller ti ganger så mye arbeid på like kort tid – i et hastighetens, øyeblikkets tyranni?

Spørsmålene om hva såkalt «smartteknologi» gjør med oss, er noe av det forestillingen Nothing Personal stuper inn i – med sin dynamiske blanding av teater, dans og film.

Gigantisk «ørken» i tre

Musikken er nyskrevet av den ettertraktede filmkomponisten Alexandre Desplat, som blant annet har komponert musikken til filmer som The Queen og Kongens tale. Replikkene er på engelsk, men på setet foran deg kan du følge dem på norsk – oversatt av et menneske.

Bak forestillingen står koreografen og regissøren Alan Lucien Øyen og hans kreative team. Alle Operaens verksteder har bidratt – med nye kostymer, nye parykker, et par oppsiktsvekkende høye sko (eller skulle jeg sagt klover?), og ikke minst: en gigantisk konstruksjon med overflater av furu.

Dersom du så The Hamlet Complex, vil du gjenkjenne det gigantiske formatet og den massive bruken av furu. Til Nothing Personal er det en evig foranderlig scene verkstedene har bygd, der ulike narrative objekter – et kjøkken, stoler, en dør, en dør til, og et tre – dukker opp og for en tid blir en del av handlingen, for så å forsvinne igjen.

Øyen og scenograf Åsmund Færavaag så opprinnelig for seg en scene dekket av sand, som i en ørken. Furugulvet ble en abstrakt løsning av dette ørkenlandskapet. Og ved hjelp av Operaens scenemaskineri inneholder det skjulte rom, lommer og luker til de ulike elementene.

Scenografien er en kompleks helhet – som slik speiler selve stykket. For også Nothing Personal er en kompleks sammensetning av ulike rom, tanker og grensesnitt – mellom moderne teknologi, eldgamle myter, litteratur og hverdagsmenneskers egne fortellinger.

Begjær, imitasjon og algoritmer

Tittelen, Nothing Personal, er hentet fra et essay skrevet av den amerikanske forfatteren James Baldwin i 1964, som ble utgitt sammen med sterke fotografier av den berømte fotografen Richard Avedon. Essayet begynner med en beskrivelse av det kaotiske inntrykket av å se på reklamefinansiert amerikansk TV i 1960-årene, der bilder av smilende ansikter og «perfekte» kropper ble brukt for å skape begjær for den nyeste sjampoen eller hudkremen:

«Blondes and brunettes (...) washing their hair, relentlessly smiling, teeth gleaming like the grillwork of automobiles, breasts firmly, chillingly encased—packaged, as it were—and brilliantly uplifted, forever, all sagging corrected, forever, all middle age bulge—middle age bulge!—defeated, eyes as sensuous and mysterious as jelly beans, lips covered with cellophane, hair sprayed to the consistency of aluminium.»

Øyen og hans medmanusforfatter Andrew Wale mente dette var som å lese en beskrivelse av Instagram: en evig flimrende bildestrøm, hvis dypeste mening er å selge deg et produkt.

En annen bok som preger forestillingen, er Ekko, skrevet av Lena Lindgren, med undertittelen Et essay om algoritmer og begjær. Boka handler om hvordan den digitale infrastrukturen påvirker oss, og forklarer teorien som vår tids digitale teknologi bygger på.

Mimetisk teori ble formulert for over 60 år siden av den franske filosofen og antropologen René Girard. Mennesker som art er ekstremt åpne mot andre mennesker, mente Girard. Samtidig er mennesket den «skapningen som ikke vet hva det begjærer, og som derfor ser til andre for å bestemme oss. Vi vil ha det andre vil ha fordi vi etterlikner deres begjær.»

Blant internettgründerne i Silicon Valley på begynnelsen av 2000-tallet slo disse ideene ut i full blomst. Her fantes teknologer som skjønte at de kunne tjene penger på menneskers begjær etter det andre har, og på vår iboende evne til å imitere hverandre. Resultatet ble sosiale medier.

Avhengighetsskapende kopiering

Facebook gikk som en smitte gjennom befolkningen. Tenk, her hadde vi en gratis tjeneste som lot oss dele innhold med hverandre, live, og der hver og en av oss ble bekreftet av andres oppadvendte tommeltotter.

Likes, delinger og engasjement ble de sosiale medienes språk. Det har sneket seg inn i ordforrådet til alle som jobber med kommunikasjon, slik et ord som «innhold» i dag gjerne betyr kjøpt markedsføring forkledd som redaksjonell omtale.

I sosiale medier er alle utrustet med en mimetisk verktøykasse, skriver Lindgren. Facebook, Instagram, Snapchat og X (tidligere Twitter) er alle designet for å knytte folk sammen, i håp om at vi bruker masse tid til å se hva hverandre liker og ikke liker. Mulighetene skaper både begeistring og fellesskap – rent fysisk sørger bekreftelsene vi får gjennom sosiale medier for små gledekick av dopamin. Sånt fører til avhengighet. Men de sosiale mediene legger til rette for idoldyrkelse, fankulturer og ekkokamre – og rivalisering.

Girard baserte sin teori på lesning av gamle tekster, som viste at mennesket er et imiterende vesen. Ja, evnen til å imitere er så utbredt at mennesker ikke bør kalles individer, mente han, men interdivider. Utgangspunktet er gjerne beundring. Vi tror at andre har et helhetlig selv, som vi mangler, og derfor idealiserer vi dem. Dette kan være kjendiser eller såkalt vanlige mennesker som vi trekkes mot.

Girard kalte dem for «modeller» – et ord dere vil gjenkjenne i forestillingen.

Her heter det blant annet: «Du tror lengslene dine kommer fra ditt dypeste indre. Du tror du utstråler «deg». Men sannheten er at vi lærer lengslene våre fra andre mennesker.»

Mimetisk teori forklares altså, men iscenesettes også, i det vi kan kalle et mimetisk dansespråk – en evig «feedback-loop», som det heter: kopiering, imitasjon, reproduksjon …

Dessuten leker forestillingen med hvilke veier kunstig intelligens kan tenke seg å ta framover. Hva kan og vil skje når kunstig intelligens går i ett med mennesket? Kan vi bruke KI til å snakke med de døde – gjenskape mennesker vi har mistet, og prate eller være sammen med dem? Der ett spørsmål er: «Hva ville du ha spurt dem om?», er det neste spørsmålet selvsagt: «Hvor mye er du villig til å betale for det?»

Mimetisk krise og utpeking av syndebukker

Slik mimesis kan kalles et sosialt lim, kan det også føre til krangler og rivalisering. For hvis jeg ikke kan få det du har, blir du min mimetiske rival. Satt i system kan hele grupper i befolkningen bli til rivaler, og da får vi en mimetisk krise. Den utvikler seg raskt fra alle mot alle, til alle mot én. Løsningen blir å finne en syndebukk.

Siden tidenes morgen har syndebukker ifølge Girard blitt løsningen for samfunn som herjes av mimetisk krise. Husk at Girard baserte teorien på eldgamle tekster. Dette var mønsteret han fant. Også i ballettens verden slike tekster blitt iscenesatt – eksempelvis i Vårofferet, der man ofrer et individ for å tilfredsstille gudene og derigjennom redde gruppa.

Straks 20 år etter at Facebook ble lansert, er det lett å se polariseringen i samfunnet. Ytre høyre vokser, samtidig som en kanselleringskultur brer om seg, der vi avviser eller ignorerer budskap vi ikke liker, og klassisk barnelitteratur skrives om for ikke å krenke noen. Stammekriger kjempes i giftige kommentarfelter, men også ute i det virkelige liv, på gater og torg.

Podkasten «The Witch Trials of J.K. Rowling» beskriver dette, slik den tredje episoden også forklarer hvordan framveksten av ulike rivaliserende subkulturer på nettet på slutten av 2000-tallet, i dag utfolder seg i en større politisk sammenheng.

På den ene siden oppsto forum som Tumblr, som blant annet ble populært blant yngre mennesker som ville utforske kjønnsidentitet, og på den andre siden 4chan og 8chan, forum som vi nå vet har ført til radikalisering av en rekke isolerte og sinte unge menn. Som høyreekstremister har de funnet sine syndebukker, og gitt dem skylda for en samfunnsutvikling de ikke liker. I gjentatte voldelige angrep har de rettet sin aggresjon mot jøder, kvinner, mennesker med ikke-vestlig utseende eller andre seksualiteter – og ungdommer i AUF. 

Vold mot kvinner – i myter og samtida

I Nothing Personal møter vi den greske myten om Philomela. Hun ble voldtatt av sin svoger, Tereus, som kuttet av henne tunga så hun ikke skulle fortelle det til søsteren sin, Procne.        

Philomela vevde nå et bilde som viste forbrytelsen. Da Procne så det og skjønte hva som hadde skjedd, drepte hun sønnen Itys og serverte ham til faren. Tereus ble rasende og satte etter de to søstrene med øks. De ba til gudene, som svarte dem ved å gjøre alle tre om til fugler; Philomela ble forvandlet til en nattergal.

I Nothing Personal er Philomela en alkoholisert mor som hele dagen går rundt i pysjamas. Slik er hun et levende eksempel på voldens traumatiserende følger.
           
Vold mot kvinner er et stort internasjonalt problem. Selv i Norge, der likestillingen har kommet relativt langt, har så mange som én av fem kvinner rapportert å ha blitt utsatt for et seksuelt overgrep. De færreste opplever å bli trodd, få voldsutøvere blir dømt for overgrepene.

Som i det virkelige liv blir også Philomela i Nothing Personal mistenkeliggjort gjennom spørsmål som «Hadde du drukket?» «Ble du med ham frivillig?» Spørsmål som er vanlige i rettssalene i voldtektssaker, men som i teatret trer fram i all sin grelle absurditet; ikke bare må man gå inn i traumet ved å fortelle om det, man må også framstå som et verdig offer.
 
Vi får et liknende ekko i en scene der en mektig mann i slåbrok inviterer en yngre kvinne til hotellrommet sitt, men der replikkene reverseres – hun sier hans replikker og omvendt. Slik fungerer scenen som en forvrengning av de mange historiene som kom fram under #MeToo, som begynte i Hollywood med filmprodusenten Harvey Weinstein, men som dessverre ikke sluttet med ham.

Å blande myter og dagsaktuelle scenarier er noe av Øyens metode. Han vil blande det lille menneskets hverdagsopplevelser med de store urfortellingene – realisme med magi – kanskje for å vise at alle historiene vi mennesker forteller hverandre, små og store, i bunn og grunn handler om de samme tingene. Begjær, sårbarhet, misbruk og maktesløshet, livet, døden og den store, vanskelige kjærligheten.

Utenforskap, kansellering og kulturkamp

I Nothing Personal tematiseres usikkerheten de fleste av oss føler, men som blir satt på spissen i sosiale medier. Spørsmålet «Er jeg bra nok?» treffer ekstra hardt i dagens visuelle, selvutleverende kultur, særlig blant unge mennesker som måler seg mot retusjerte kropper på TikTok.
           
Ensomhet og utenforskap er andre sentrale stikkord. For i stedet for å gå ut i det kaotiske, krevende virkelige liv, velger mange enklere måter å delta i verden på – gjennom skjermen. Også dette gjelder ikke minst mange unge mennesker.

Philomelas sønn er da også med på scenen. Plaget og alene i verden leter han etter en venn – litt som den lille prinsen som reiser rundt i verdensrommet i Antoine de Saint-Exupérys berømte bok Den lille prinsen, og litt som den unge gutten som lette etter faren sin i Øyens The Hamlet Complex. Men likner han ikke også på en av de isolerte unge mennene som står i fare for å fanges opp av høyreradikale krefter på det mørke nettet?

Også spørsmål om kjønnsidentitet tas opp. Som da en ungdom med mulig kjønnsinkongruens oppsøker hjelp, og kun får høre «bad boy» og «good girl» – svar som lukker og stigmatiserer framfor å undre og åpne opp.
           
En dragqueen blir trakassert av demonstranter før hun skal møte små barn til såkalt «Drag Queen Story Hour» – eventyrstund – slik liknende arrangementer har blitt gjenstand for vold og trusler flere steder i verden, ikke minst i USA, men også her i Skandinavia.

Dette er alvorlige temaer. Men Øyen og Wale benytter også sjansen til å tøyse litt med vår tids redsel for å krenke. Språklig kansellering får sitt pass påskrevet: Nå er det ikke lenger lov å si «queer» – altså «skeiv» – fordi også dét er krenkende. I stedet kalles det «the Q word».

Slik myten om Philomela står sentralt, har Øyen også hentet inn et annet element fra greske fortellinger, nemlig orakelet, som her er blitt til et automatisert menneske. Og en gruppe dansere i grå, kjønnsnøytrale kostymer opptrer som en variant av det allvitende, kommenterende koret man finner i greske tragedier. De hvisker illevarslende – et engelsk barnerim: «One for sorrow / Two for joy / Three for a girl / Four for a boy / Five for silver / Six for gold / Seven for a secret never to be told.» 

Det oppstår et onlinespill på scenen, og Emma møter sin digitale tvilling, som også heter Emma. Den gamle, ensomme Ellen blir hovedperson i TV-programmet «Dette er ditt liv» – i en versjon fra helvete.
           
Også Cybil, Googles kunstige intelligens, spiller en rolle, i et kostyme som viser hvordan kostymedesigner Ingrid Nylander blant annet har hentet inspirasjon fra science-fiction-filmer der intelligente roboter har tatt plass blant menneskene.

Forestillingen Nothing Personal er derimot skapt av naturlig intelligens og menneskehender.
           
Og selv om jeg har fortalt en del om den, består den fremdeles av en hel hemmelig hage av ting som du kan glede deg til. Hjertelig velkommen i Operaen, så skal du få se.
           
Jeg heter Maria Børja. Og du skal ha tusen takk for følget!