Ingrid Lorentzen om Nothing Personal 

Nevnte jeg sanseapparatet? Dette instrumentet vi er utstyrt med, til å takle følelser, la oss omslutte av musikken, ta inn skjønnheten og leve oss inn i menneskeskjebner. Vær herved advart, dette er ikke bare doping for sansene. Det kreves også noe av oss. Vi er i kinoens mørke, i konsertsalen, i teatret, mens tider, rom, bevegelser og tekst farer forbi deg.  

Hvis vi bare blir ferdig i tide. For det står noe på spill når Alan Lucien Øyen og hans team er i gang. Kompleksiteten er overveldende, tidspresset likeså. Det er følelsen av mening og fallhøyde om hverandre, og det handler om å skape scenekunst som flytter kunstformen vår og hva vi kan få til sammen.  

Sist Alan Lucien Øyen skapte sin totalkunst hos oss var utgangspunktet Shakespeares Hamlet. Denne gangen griper Øyen fatt i samtiden vår, uroens tid som han sier, og de som faller utenfor når kravene til det å leve blir for store. Samtidig som Øyen trekker de store linjene fra gresk mytologi til kunstig intelligens, veksler scenebildet fra store tablåer til nærbilder av menneskeskjebner. 

Den store historiefortelleren Øyen maler med mørke farger denne gangen, men som alltid maler han med dans, tekst, scenebilder, film og musikk. Han har fått med seg den oscarvinnende filmkomponisten Alexandre Desplat, kjent for filmer som The Shape of Water, Kongens tale og The Imitation Game, for å nevne noen få. Til å dirigere orkestret har vi Solrey. I likhet med Øyen er hun en multikunstner som smelter sammen ulike uttrykk og jobber på tvers av sjangre.

Vi trer inn i en verden kledd i furu, typisk for scenograf Åsmund Færavaag. Scenen er et gedigent skråstilt tregulv, det Færavaag beskriver som et "ground zero" vi alltid kan vende tilbake. Opp fra det kommer rom og menneskeskjebner til syne. Dette er en av de mest komplekse forestillingene vårt hus har laget. Våre fagfolk har tatt nennsomt imot de grenseløse visjonene til Øyen og hans team, og sammen har de realisert det til et scenebilde å se, ta og føle på. 

Og vi har utøvere med format til å fylle det scenerommet, uavhengig av om det er i monolog eller i storslagen dans. På scenen er Nasjonalballettens dansere, et internasjonalt lag av gjestedansere og skuespillere – og de briljante barna fra Ballettskolen og Barnekoret vårt. Alle glir de sømløst over scenen og mellom sjangre.  

Øyen er ikke nådig i sin beskrivelse av samtidens jag og hva skjermer, internett og algoritmer gjør med oss. Isolasjon, fremmedgjøring, uro. Like fullt, her sitter vi samlet i teatret med mobilen i flymodus vendt mot kunstnere av kjøtt og blod og et overflødighetshorn av en forestilling. Nå er vi her, og her er det håp, så får vi heller bare akseptere at det ikke er mulig å få med seg alt – som i forestillingen som i livet.  

Velkommen til forestilling!  

Ingrid Lorentzen,
ballettsjef