Hans og
Grete

Fullstendig rolleliste

Publikumsrolleliste_HANS_OG_GRETE_høsten_2020.pdf

Første akt

Hans og Grete er hjemme alene og jobber for faren sin, som selger koster. De er innmari sultne og drømmer om mat. Hans kjeder seg og klager, men Grete vil få ham i bedre humør. Hun viser Hans melka som hun håper mor vil lage grøt av når hun kommer hjem, og lærer ham en dans som gjør dem begge glade. De lekeslåss og danser på bordet til mor plutselig kommer inn. Hun kjefter på barna som bare tøyser i stedet for å jobbe. Da hun jager dem med en kost, knuser melkemugga. Mor klikker og sender barna ut i skogen for å finne noe å spise.

Mor er trist fordi de ikke har penger og barna må sulte. Far, derimot, kommer hjem og er full av vin og glede. Denne dagen har han solgt mange koster og har med seg deilig mat og drikke. Far lurer på hvor Hans og Grete er. Mor forteller at hun sendte de late og bråkete barna ut i Svartskogen. Da blir Far både sint og redd, for i Svartskogen, der bor det en gærning som fanger barn og spiser dem. Foreldrene drar ut for å lete etter Hans og Grete.

Andre akt

I skogen har Hans og Grete har funnet et gammelt tivoli og masse grønt godteri, som de koser seg med. En stemme høres og de blir redde. Hans prøver å trøste Grete og jage det skumle vekk. Merkelige vesener dukker opp og Grete blir enda reddere. Men så kommer et menneske i en radiobil – kanskje han kan hjelpe? Mannen sier han elsker barn og gir dem en sprøyte. Hans og Grete sovner.

Mannen leker, ingen andre får lov.

Photo: Erik Berg

Pause

Tredje akt

Hans og Grete våkner i hver sin radiobil, etter å ha drømt om flyvende vesener som sang om et barneparadis. Da ser de hvor de er havnet: utenfor et blinkende hus med masse godteri og digg! Hans og Grete spiser og leker. De stopper opp idet de hører noen snakke, men later som det bare var vind, og blir i stedet opptatt av sukkerspinn. En rar latter høres, og ut av huset kommer en mann. Han sier han heter Rossini Wildenway og at han har masse deilig på menyen som barna kan få helt gratis. Hans og Grete er skeptiske og prøver å rømme, men stoppes av Wildenway. Han vil stappe Hans full av godteri og skal til å spise Grete, men barna lurer ham og stapper i stedet Wildenway inn i hans egen pizzaovn.

Hans og Grete feirer at de har vunnet, og barna, som Wildenway hadde fanget, slippes fri. Foreldrene til Hans og Grete finner dem igjen, og faren ber alle huske at det alltid går bra til slutt – eller gjør det det?

Kjære publikum,

Engelbert Humperdinck er en av de komponistene som bare er kjent for ett verk – verdens mest populære opera for barn!

Hans og Grete ble første gang framført lille julaften 1893, i Weimar i Tyskland. Da var det Richard Strauss som dirigerte, og etter premieren skrev han til Humperdinck at dette var «et ekte mesterverk». Publikum var enige – alle ville se Hans og Grete. Bare ett år etter var den spilt ved 70 forskjellige operahus og teatre. Siden har denne operaen alltid blitt spilt et eller annet sted i verden. I fjor var den tilbake i Oslo, i Alexander Mørk-Eidems lekne regi, og vi er glade for at den kan lyse opp høstmørket både for voksne og barn også denne høsten.

Selv om Hans og Grete er kjent som en opera for barn, er musikken stor, med kraftfulle orkestermellomspill satt opp mot enkle folkemelodier. Humperdinck var en dyktig orkestrator – så tydelig inspirert av Richard Wagner at Hans og Grete har blitt beskrevet som mer wagneriansk enn Wagners egne musikkdrama. Barnas bønn låter som hymnene i Mestersangerne i Nürnberg, og ekkoet av deres "hvem der?" i skogen minner om sjømennenes opplevelser på havet i Den flyvende hollender. Humperdinck arbeidet som Wagners assistent da Parsifal ble uroppført i Bayreuth i 1882, og det er særlig sporene etter dette verket som er tydelige i Hans og Grete. På spill står kampen mellom gode og det onde, der de barnlige protagonistene undertrykkes av magiske krefter, men blir befridd til slutt. Og Humperdinck behandler barnas følelser i møte med denne kampen med et like stort musikalsk alvor som Wagner gjør i Parsifal.

Dette partituret krever rike stemmer, noe vi er stolte av å ha på scenen med Hamida Kristoffersen som Grete, Ingeborg Gillebo som Hans, Kari Postma som Mor, Yngve Søberg som Far og David Hansen som den hysteriske heksa Wildenway. Sammen med vårt nydelige barnekor utgjør de rett og slett et luksuscast, som ledes av Elena Schwarz.

Velkommen inn i eventyret, inn i musikken – og inn i Operaen!

Randi Stene, operasjef

Morsomt, overraskende og litt skummelt!

Denne bør du ikke gå glipp av, mener barna i Barnekoret!

Dette sa et begeistret publikum etter premieren

Bli med bak scenen og ta en titt på vår versjon av Hans og Grete!

Hvorfor synger den skumle mannen så lyst?

David Hansen, som synger den skumle fyren, er kontratenor, men hva er egentlig det? Og hvordan lages de store dyremaskene som barna bruker i forestillingen? 

(Kan også høres på Spotify, iTunes eller andre podkastspillere.)

Operaen på øret: Introduksjon for hele familien

Hvordan er eventyret om Hans og Grete, og hva er egentlig opera? Og er det noe man skal høre ekstra godt etter i musikken? Ved Frida Steenhoff Hov.

(Kan også høres på Spotify, iTunes eller andre podcastspillere.)

Nedlastbare bilder

Regissør Alexander Mørk-Eidem vil ha oss med på en lek som bringer sammen virkeligheten og eventyret, det morsomme og det skumle, voksne og barn.

Tekst: Hedda Høgåsen-Hallesby

– Jeg leter etter hva gir dette verket meg mandat til å gjøre. Det jeg finner, leker jeg med som jeg vil, men leken må være forankret i noe i verket: i rollen det har spilt, i tilblivelsen av det eller mottakelsen det fikk – som det samtidige produkt det var en gang i tiden.

For ham selv er det ikke oppdateringen i seg som er poenget, men det å lete etter en viktig oppgave disse historiene har hatt, som kanskje er blitt mindre tydelig for oss. I møte med Engelbert Humperdincks eventyr-opera fra 1893 var det nettopp eventyrets opprinnelige funksjon som ble en nøkkel inn til hvordan og hvorfor spille Hans og Grete i 2019.     

– Mange eventyr har blitt uforståelige på vei gjennom historien. Når prinsessa svarer frierne sine «Det er varmere i glohaugen», kan vi synes det er litt merkelig at de blir målbundet bare av det. Men i Asbjørnsens opprinnelige nedtegnelser av folkeeventyret svarer hun «Det er varmere i ræva mi». Og da gir det mer mening at gutta stopper opp. Prinsessa er bare så cool og bruker dette som en test på om fyren som kommer inn er tøff nok. Jeg er opptatt av det eventyrene egentlig handlet om.

Fiksjon og fakta

Historien om Hans og Grete ble først publisert i brødrene Grimms samling Kinder- und Hausmärchen i 1812, men eventyret går langt og lenger enn langt tilbake. Ifølge den internasjonale typekatalogen for folkeeventyr finnes varianter av det i de fleste europeiske språkområder. Bare i Norge er det registrert 12 ulike versjoner, som Dei to borna og gygra, fra Hardanger. I slaviske land møter vi det i form av historien om Baba Jaga – den gamle dama som reiser rundt på en morter og stjeler små barn for å spise dem. Motivet likner på en rekke andre stemor-fortellinger, der stemora og heksa har klare paralleller: som et slags forvridd og ondt morsbilde som lokker med alt man kan drømme om. Ettersom hun selv er besatt av å spise barna, framstår heksa som personifiseringen av de destruktive aspektene ved mat. Hans og Grete, derimot, framstiller barnas ultimate skrekk: å være forlatt og sulten i en stor, mørk skog. Samtidig er det de selv som finner løsningene. Barna vinner over de voksne, over ondskapen og sulten – samtidig som de vinner selvstendighet og erkjennelsen av at "jeg kan klare meg selv i verden".

I Grimms førsteutgivelse var det ikke barnas stemor som sendte barna ut i skogen for å dø, men deres egen mor – noe som gjør fortellingen mer brutal og sosialkritisk, som en historie om sult, nød og fattigdom. Antakelig stammer eventyret fra tiden omkring den store europeiske hungersnøden (1315–17), der desperate foreldre var tvunget til å oppgi barna sine, og der noen til og med ble tvunget til kannibalisme.

Humperdincks søster, Adelheid Wette, skrev teksten til operaen om til en enda mildere utgave av Grimms redigerte versjon. Her er den onde stemora blitt til barnas mor igjen. Hun sender riktignok ikke barna ut i skogen for å dø, men for å plukke bær. Redselen for hva som kan skje med dem, og barnas egen frykt for det som finnes der ute i mørket, er likevel fortsatt til stede – og det er der Mørk-Eidem har funnet sitt mandat:

– Eventyrene tar ofte utgangspunkt i noe som faktisk har skjedd eller skjer. Det er en måte å snakke om virkeligheten på, gjennom et filter. Da brødrene Grimm skrev ned Hans og Grete, var det bare 30 år siden det siste heksebålet brant. Hekser var ikke noe fabelvesen, men noe reelt, og sult var en vanlig følelse for mange. Samtidig var den største frykten – da som nå – å miste barna sine. Den deler vi med dem. Og jeg synes vi skal og bør leke med det vi er mest redd for.    

Avhekse heksa

Hekser synes å ha forfulgt Mørk-Eidem den siste tida. I 2018 regisserte han Häxorna av Roald Dahl og i 2019 Häxjakten av Arthur Miller – begge ved Dramaten i Stockholm. Men i arbeidet med Hans og Grete har det vært viktig for ham «å avhekse heksa»:

– I dag er vi jo ikke redde for heksa med kroknese, men han rare fyren som bor i skogen og som er veldig glad i barn. At han skal ta barna våre og at vi aldri skal se dem igjen. Denne rollen har vi forstørra og introdusert tidligere i vår forestilling, ved å slå tre karakterer sammen til én: Duggfeen, Ole Lukkøye og Heksa er blitt til Wildenway. Han har pyntet huset sitt med ting han har funnet: godterimaskiner, lys og leker – som en slags barne-magnet. De barna han allerede har fanget, har han kledd ut og låst inne i kjelleren. De får bare komme ut om natten.

Oversettelsen og omarbeidingen av librettoen er gjort av Gudrun Glette, i samarbeid med regissøren selv. Den mørke, men likevel lystige tonen finnes i både tekst og musikk fra starten av, med små-morbide alle-barna-vitser og beskrivelser av «den pure ondskap».

Finnes det ekte ondskap i Svartskogen?

– Å, ja, mannen Hans og Grete møter er ordentlig ond! Det jeg synes er ondest ved ham, sett fra et barneperspektiv, er at han har et helt tivoli, men det er bare han selv som får leke. De sterke følelsene av misunnelse og urettferdighet er også noe eventyrene tar opp i seg, ikke bare angst og frykt.

Bak den spjåkete, egoistiske Wildenway kan vi skimte en Michael Jackson-type – eller kanskje leken med Jackson-skikkelsen – à la Johnny Depp og Tim Burton i filmen om Charlie og sjokoladefabrikken.

– Wildenway ser ut som en slem, men komisk sirkusdirektør – eller som de freaky maskene i filmer som It og The Joker. På den måten er det ikke bare Humperdinck som får leke seg med Wagner-sitater, men også vi som får ha det moro med referanser hentet fra vår tid. Og det finnes mange klisjeer og gøyale ting man kan leke med fra ulike skrekksjangre.

Hva skjer med den onde mannen når vi leker med ham på den måten?

– Wildenway spiser barn, men han er også rar og eksentrisk. Og det er slags regel på teater at de du ler av, de liker du – selv om de er tvers igjennom onde. Jeg tenker på Hans og Grete som en slags halloween-fest: en litt skummel, men morsom atmosfære som jeg håper både barn og voksne kan like. 

Forståelige følelser

De voksne selv kommer ikke så godt ut av det i denne fortellingen. Far har tydelig et alkoholproblem og slår både mor og barn. Første gang mor kommer inn på scenen, er det til musikk som minner om den slemme Scarpia i Puccinis Tosca, og da hun blir sint, låter det som når Wotans spyd har knekt i Wagners Ragnarok og verden er i ferd med å gå under. Humperdinck tar barnas følelser på dypeste musikalske alvor.

– Det er en veldig utrygg, nesten rettsløs tilværelse å være barn. Da jeg var liten, var jeg nesten konstant redd: for å drite meg ut, for at folk i klassen skulle le av meg, for at de sterke skulle banke meg opp, eller for at mamma og pappa skulle oppdage ulike saker jeg hadde gjort. Jeg satte fyr på en søppelkasse en gang og husker jeg lå på rommet mitt og var redd for at det skulle komme ut. Og det gjorde det da kameraten min tilsto under press, og jeg måtte gå tilbake og si unnskyld til en mann jeg allerede hadde løyet for. Foreldrene mine var ikke urimelig i sine reaksjoner, altså, men det var en forferdelig ydmykende situasjon.

Den sterke følelsen fra barndommen kommer vel også igjen hos oss voksne av og til?

– Som barn tror man at de voksne vet sånn rimelig godt hva de gjør, men så skjønner man plutselig at de som var dumme eller slemme, de fortsetter jo å være dumme og slemme! Du møter igjen den samme dynamikken og de samme følelsene på arbeidsplassen som i et klasserom.

Er voksne bare dumme i Hans og Grete?

– Jeg forsøker å vise hvorfor de er dumme. Forhåpentligvis er det ikke så mye vold og fyll i hjemmene, men man kan likevel kjenne igjen det å komme hjem fra jobb og være sliten, og så har barna lagd kake, det er rot og eggedosis over hele benken, og det ser ut som helvete på jord. Det er ikke så vanskelig å skjønne hvorfor utbruddet kommer da.

Å vinne over frykten

Alexander Mørk-Eidem er født i 1971 og vokste opp i en tid da ondskapen og aggressiviteten hadde liten plass i litteratur for barn. I Anne-Cath. Vestlys koselige hverdags-skildringer finnes ingen hekser. I Thorbjørn Egners verdener er til og med røverne snille, mens Petter Pinnsvin blir offer for konsensustyranniet og blir vegetarianer.

Eventyr konfronterer barna med det ubehagelige i verden og i deres indre, mener mange som har forsket på dette. Selv om de er fulle av vold og grusomheter, er det aldri noen tvil om hvem som vinner: det gode og barna selv. Etterkrigstidas forsøk på å skyve vekk det aggressive og farlige kunne derfor ende med å bli noe enda skumlere. For barna visste jo det var noe farlig der ute, bortenfor Hakkebakkeskogen eller bak Blokk Z. Det gjaldt også Alexander selv:

– Det skumleste jeg visste var Pompel og Pilt. Det var et mareritt, uten slutt, uten oppklaring, bare med forvirring og redsel for hva man kunne møte på sin vei gjennom garn-helvetet. Jeg lette etter skumle ting i bøker, for det fantes jo ikke på TV. Alt var ganske trygt. I dag, derimot, har barn alt mulig lett tilgjengelig via iPaden.

Hvorfor trenger vi egentlig å møte det skumle?

– En viktig funksjon ved all fortellende kunst er vel å kunne leve seg inn i noe vi egentlig ikke ønsker å oppleve, men som likevel er pirrende og spennende. Vi får utløp for den siden av oss selv under ordnede forhold. Hans og Grete handler om to som klarer å overvinne sin største redsel. Det kan være oppløftende, ja kanskje rensende for barn å se. I tillegg er det er gøy å bli skremt! Når man sitter der med puta og ser på noe skummelt, så titter man jo fram – man kan ikke la være. Det er det samme som å le, egentlig. Overraskelsen er underholdende i seg selv.

Bli med på leken

Er det én ting Alexander Mørk-Eidem er redd for, i tillegg til rare menn i skogen, så er det at publikum skal kjede seg.

– Egentlig lager jeg bare det jeg selv liker, og så viser det seg at andre liker det også. Jeg tror ganske mange, særlig barn, ikke er så opptatt av musikken i seg selv. Og for at de skal komme tilbake til Operaen, bør det være noe artig eller spennende som skjer. Det er viktig for meg at det umiddelbare nivået skaper en grunnforståelse og kommuniserer lett. Hvem som helst skal kunne komme inn her og få noe ut av det, uten forkunnskaper.

Hvilke rammer har Humperdincks musikk gitt deg?

– Musikken er premisset, den setter atmosfæren og ikke minst tempo. Man har ikke kontroll på tiden, som er arbeidsredskap nummer én når man jobber med teater. Ved å spille med og mot tid, kan man bryte ned klisjeer som har bygd seg opp. Det blir en helt annerledes jobb i opera, der tiden er gitt. Men så etablerer også musikken rom å skape i. Det er et parti i andre akt av Hans og Grete med orkestral musikk i sju minutter. Og det var egentlig der jeg startet å jobbe med dette materialet; jeg måtte finne ut av hva som skulle skje i de minuttene. I tillegg kommer musikken med en stemning fra start av. Selv om Humperdinck også introduserer effekter som senere ble plukket opp av Hollywood-komponistene – som støt i de lyse strykerne der man kvepper til – så ligger heksas lystighet der allerede i musikken. Den viser gleden over å spise barn, som jo blir til ondskap i seg selv, samtidig som den tar brodden av det skumleste.

Et stykke inn i prosessen er regissøren usikker hvor skummel forestillingen egentlig blir. Første prøvedag sa han til ensemblet: «Sist jeg var her lagde vi en barneversjon av en voksenopera; nå tenkte vi å lage en voksenversjon av en barneopera». Likevel virker det som nettopp dette verket gir ham mulighet til å operere utenfor sånne klare kategorier. Utforskingen av og leken med de menneskelige følelsene – både i eventyret og operaens univers – synes heller å bryte ned aldersgrenser. Og det synes Alexander Mørk-Eidem er et mål i seg selv:

– Det er jo det som er det fineste: når barna opplever at de voksne også koser seg og at man har det gøy sammen. Jeg husker da sønnen min var fem år og skulle lære seg å stå på slalåm. Det var rett og slett et mareritt, hvor man blir verdens dårligste forelder. «Reis deg!» kommanderte jeg. «Jeg vil ikke, kan ikke, er kald!» svarte han. «Jo, kom igjen, bare følg etter meg!» Plutselig gikk det ganske bra. Og jeg husker at jeg kjørte i løssnøen ved siden av ham i løypa og at jeg tenkte: Det her er første gangen vi gjør noe sammen, som vi begge synes er gøy! Det var mye fint ved å ha barn før det, altså, men det å glede seg over samme ting – samtidig – det var noe nytt. Om denne forestillingen kan skape slike opplevelser, så hadde jo det vært helt fantastisk.