Et sted å høre til  

Tekst: Vilde Alette Monrad-Krohn 

– Det føltes på et tidspunkt som om alle i USA var med i en kult, ler Missy Mazzoli.   

Året er 2017 og den amerikanske komponisten har akkurat hatt møte med Oslos tidligere operasjef Annilese Miskimmon. Mazzoli har blitt omtalt som en gatecrasher av operaverdenen, og Miskimmon ønsker på sin side å skape opera fra vår tid, som folk faktisk vil se. Mazzoli står høyt på ønskelisten. På samme tid har presidentvalget i USA nådd sitt klimaks, og innsettelsen av Trump sjokkerer en hel verden. Det står ikke på dramatisk materiale for operascenen.   

Hva er det med kulter? 

– Å håndtere maktmenn som Trump, er en del av vår vår tid, og konsekvensen er at vi blir stadig mer splittet som samfunn, stadig mer dratt mot hvert vårt ekkokammer. Jeg ville skape en opera om makt-ubalanser, og om en middelaldrende kvinne som befinner seg i en ekstrem situasjon. Når dette skapes om til et dramatisk destillat, kunne alt oppsummeres i en kult, sier Mazzoli om startpunktet for operaen The Listeners.  

Mazzoli og hennes partner in crime, librettist Royce Vavrek, ønsket seg en original operaidé med kulten som utgangspunkt.   

– Det finnes utallige dokumentarer i dag om kulter: Wild Wild Country om guruen Rajneesh, Holy Hell om Buddhafield-kulten, Going clear om Scientologi-kirken, listen er lang. Jeg var interessert i hvordan noen, ofte menn, blir ledere i slike grupper, hvordan de manipulerer seg til makt, og hvordan de utnytter sårbare mennesker. Mennesker kan gi opp alt de har til fordel for disse kultene: livet sitt, pengene, hemmelighetene, samtidig som korthuset kan falle sammen over natten. Og likevel gjentas dette igjen og igjen, i mindre grupper – og i storsamfunnet vårt, sier Mazzoli.  

Operaens konsept fikk den kanadiske forfatteren Jordan Tannahill i oppdrag å utvikle. Han lette etter en ytre og fremmedgjørende årsak til at mennesker søker seg til en kult, og kom over det mystiske fenomenet «the global hum». Fenomenet plager 4 % av verdens befolkning, og beskrives som en lav summing som ikke gir seg.  

– I møte med denne ideen var det opplagt hvorfor akkurat dette skulle bli til en opera: Det handler om lyd – lydbildet som former livene våre på godt og vondt. Det er det opera handler om!, fortsetter Mazzoli entusiastisk.  

Lyden av en krise  

Så hvordan høres det ut? «The global hum» lar seg best beskrive av dem som hører den. I en Facebook-gruppe med «lyttere» rapporterte en kvinne i England hvordan lyden opplevdes klokken 04 på natten denne sommeren: 

«The hum er helt utrolig, øredøvende, veldig rask, sterkere enn noensinne før, pneumatiske, trykkende spark … Innendørs er det som å være inni en stor motor, et eksosrør, hjertet mitt prøver å holde tritt med lyden og er helt ute av rytme, jeg er overrasket over at jeg fortsatt er i live etter gårsdagens brutale banking … over 4 400 dager i helvete og likevel blir det bare verre.»   

– Det er utallige teorier om hvor denne lyden kommer fra. Er det underjordisk vind? Er det hvaler? Er det industribygg? Myndighetene? Siden vi jobber med opera, var det naturlig for oss at grunnen skulle være psykisk. Det er en grunn til at noen hører dette og ikke alle – og i vårt univers er det fordi en undertrykker noe i livet sitt. Vår hovedrolle Claire – mattelæreren som en dag våkner opp med denne uutholdelige lyden i øret – lever i et mislykket ekteskap. Men mer alvorlig: Hun forholder seg ikke til at hun ikke lever ut sitt potensial som menneske. Lyden forlater henne ikke før hun innser det, sier Mazzoli.  

– Så hvordan oversettes dette til musikk?  

– Dette er en historie om en kvinne som oppdager sin indre kraft. Hun hører ikke hjemme i livet hun lever, hun burde vært senator, nei, president!, men det er hun ikke. Hva er lyden av noen som innser at de besitter stor makt? Treklanger! Treklanger i dur som kommer når du ikke venter det. Grunnlinja er i tillegg ganske groovy og repetitiv og driver dramaet videre. Alle karakterene har temaer som ligner på dette, og som jeg har utviklet i tråd med deres utvikling, forklarer Mazzoli.   

Vi sitter med hele det kunstneriske teamet bak The Listeners, og regissør Lileana Blain-Cruz skyter inn:  

– Jeg får frysninger hver gang Claire synger til en prærieulv helt i begynnelsen av operaen! Musikken forteller meg at noe presser seg frem fra overflaten ..., Blain-Cruz nynner temaet høyt.  

Ikke først og fremst en mamma  

Det er altså ikke bare vonde, mollstemte lyder knyttet til Claires lidelse. Samtidig er livet helt uutholdelig ved første øyekast. I møte med lyden som ikke gir henne fred, uler Claire ut i natten, hun går stadig mer av hengslene, mister nattesøvnen og framstår som gal for de rundt henne.  

– Kvinnelige galskapscener er nesten like gamle som operasjangeren selv, og Claires hyl mot dem som ikke forstår henne, gir klare assosiasjoner til det. Er Claire et bilde på den moderne, hysteriske kvinnen? Hun som fra utsiden blir definert som gal, og drevet til utenforskap – fordi ingen kan ta imot det hun står i?  

– Det er skrevet mye stor musikk for den «hysteriske kvinnen» i opera, men de ender ikke slik som The Listeners gjør. Her vil jeg ikke røpe for mye, men jeg kan si at Claire virkelig tar grep om sin egen situasjon – på et ganske sjokkerende vis. Jeg håper publikum blir litt urolige av det, sier Mazzoli.  

– Claire er ganske uperfekt som menneske og mor. Operaen tar for seg et mor-datter-forhold der tenåringsdatteren på mange måter føler hun mister mammaen sin, som ikke er der for henne, men som heller er helt oppslukt av sin egen situasjon. Er Claire slik vi møter henne først og fremst et menneske, ikke først og fremst en mamma?  

– Jeg bryr meg ikke så mye om jeg liker de jeg skriver om, selv om jeg mener det er mye å like og elske ved Claire. Men jeg ville ikke redusere henne til en kvinnelig arketype som først og fremst er mor, den pleiende og oppdragende i hjemmet.  

Mazzoli legger til:  

– I opera synger vi om følelsene våre. Hvis du ikke har noe overbevisende å synge ut om, noen vanskelige følelser å jobbe deg igjennom, blir dette fort et ganske blast musikalsk landskap. Å skrive kompleks musikk, full av drama, teater og liv er å ta disse menneskene på alvor, og det er det jeg har ønsket å gjøre, sier Mazzoli.   

Kultens inngang  

I operaen The Listeners blir Claire støtt ut av de fellesskapene hun hører til. Hun klikker på elevene sine i klasserommet og blir suspendert, hun inngår i et utradisjonelt vennskap med eleven Kyle, som fører til stygge rykter, og Claire klarer ikke lenger prate med tenåringsdatteren og mannen sin. Så finner Kyle en gruppe med lyttere, og i håp om svar drar de hjem til professor Howard Bard, som er gruppas overhode.  

– De kommer fra et sårbart og svekket sted, og tilhørigheten de finner i denne gruppa, får dem til å føle seg mektig igjen, sier Royce Vavrek, som har skrevet librettoen. 

Gruppa ledes av Howard Bard, som jobber med å endre perspektivet medlemmene: De skal lære seg å leve med «the hum». Det virker i utgangspunktet som en sunn strategi. Gruppa mediterer og jobber med å få kontroll over lyden i en felles summing. Slik får de en ut-av-kroppen-opplevelse, hevet over lydens uutholdelighet.  

– «The hum» har gjort alle disse menneskene isolerte og sårbare hver for seg. Men Howard får dem til å utnytte lyden, kontrollere den i fellesskap – og det ligger en voldsom kraft i det. Han får dem til å bruke sin egen tankekontroll for å bekjempe lyden, samtidig som han egentlig får dem til å underkaste seg hans perspektiv, sier regissør Blain-Cruz.  

– Det er det som er så utrolig med kulter. De som er med, føler seg mektige, ikke underkastet. I en gruppe som er bygget på gode verdier, er det vanskelig å se at du blir manipulert og styrt av noen som vil ha makt over situasjonen, som Howard Bard. Hva er det med oss mennesker som kan snu noe så vakkert som fellesskap og tilhørighet, til et ormebol av overgrep og undertrykkelse? spør hun videre. 

Et sted å høre til  

Sentralt i operaen står nødvendigheten av å høre til – at noen tar deg imot.  

– Vi søker tilhørighet i så mye vi gjør, i religion, i kunsten – i kjærligheten, naturligvis. Hvordan havner noen i en kjærlighetsvindel der de blir utnyttet for oppholdstillatelse, for eksempel? Det sterke behovet for å bli sett, høre til, føle at du har verdi, kan gjøre deg blind. Selv de smarteste folka kan havne i slike situasjoner, det er blant de største behovene vi har som mennesker, sier Vavrek.  

Blain-Cruz fortsetter med å si at det er nettopp dette Kyle og Claire viser:  

– De finnes mye makt i å se og bli sett, det kan utøves med kjærlighet, eller med vold. Kyle og Claire ser hverandre som mennesker, det er vakkert, sier Blain-Cruz.  

Mazzoli stemmer i:  

– Operaen har et refreng: «We all need a family that understands us». Det er noe mystisk med dette, for først tror du jo at dette referer til Claires nærmeste familie, datteren og mannen hennes. Men så bytter familien plass med fremmede, som Claire føler seg mer hjemme med. Etter å ha sett og lest alt det jeg har om kulter i samtiden vår, er det det jeg mener er kjernen: en utrolig stor sympati for hvorfor folk søker seg til de gruppene de gjør. Det håper jeg folk sitter igjen med – ikke klare svar eller dommer – men heller sympati for mennesker som havner i slike situasjoner.