Introduksjon Tosca

Introduksjon

Er dere politisk interessert og engasjert? Og hvis dere er det, er dere villig til å gå lenger enn bare å skrive under på Facebook-kampanjer, er dere villige til å la dere torturere for å hjelpe en venn i nød. Eller er det tryggere å være taus i vanskelige spørsmål, også i vår tid?

En idealistisk kunstner, en berømt operasanger og en korrupt politisjef setter i gang en voldsom maktkamp i denne stormfulle fortellingen om lidenskap, intriger, grusomhet og bedrag. Hjertelig velkommen til en dramatisk kveld både innholdsmessig og musikalsk. Mitt navn er Ragnhild Motzfeldt.

Floria Tosca, den vakre, glamorøse sangerinnen som har hele Roma for sine føtter, er en av de mest ikoniske sopranrollene i det italienske repertoaret. Hun er fanget mellom to menn – hennes kjæreste, den kjekke kunstneren Cavaradossi, som tøyer loven for å skjule en opprørsk venn, og den skruppelløse Baron Scarpia, Romas allmektige politisjef, som ikke vil la noe stoppe seg fra å knuse opprørere og erobre Tosca for seg selv. Denne gripende historien om tortur, forsøk på voldtekt, drap, selvmord og generelt kaos er noe av det mest dramatiske operarepertoaret har å by på. Allerede fra første takt griper Tosca deg og holder deg på kanten av stolsetet til siste tone.

Tosca er en av operahistoriens dødeligste operaer, om man kan si det slik, ingen av hovedrollene kommer seg gjennom handlingen med livet i behold.

Giacomo Puccini

Giacomo Antonio Domenico Michele Secondo Maria Puccini ble født i Lucca 1858 – og døde i Brussel i 1924. Han var en italiensk komponist som ble kalt «den største italienske operakomponisten, etter Verdi». Puccini hadde komponert fire operaer før han begynte på Tosca i 1895. Hans to første operaer Le villi og Edgar ble ikke spesielt godt mottatt, mens Manon Lescaut gjorde ham både kjent og rik. Med La bohème slo han virkelig gjennom og ble berømt.

Tosca er basert på dramaet La Tosca, av den franske dramaturgen Victorien Sardou, som skrev stykket i 1887 til den kjente franske skuespilleren Sarah Bernhardt. To år senere satte Sardou stykket opp i Italia, og Puccini så forestillingen minst to ganger. Inspirert av det han så mente Puccini at han kunne forvandle spillet til en opera. Og et par år senere, 14. januar 1900, var det duket for premiere på Puccinins Tosca, ved Teatro Costanzi i Roma, kanskje ikke så rart, basert på hvor stykket foregår.

Gustav Mahler omtalte verket som et «mestermakkverk», Richard Strauss betegnet den som «notorisk kitsch av verste sort», og Julius Korngold snakket om «torturkammermusikk». I en tid der Salome, Wozzeck, Lulu og Elektra tilhørte standarrepertoaret, er det kanskje ikke så rart at datidens komponister ikke så på Tosca som en dristig nyvinning.

Til tross for de blandede kritikkene av verket, så var Tosca en umiddelbar suksess hos publikum. Og det tok ikke lang tid før den var oppført ved alle de store internasjonale operahusene.

Operaen er fortsatt svært populært i dag, og ligger på femte plass over oppførte operaer i verden.

Utgangspunktet for Puccinis Tosca er Roma i år 1800 og den opphetede konflikten mellom republikanerne, som holdt med Napoleon, og rojalistene, som holdt med de ulike kongedømmene og kirken. Det var farlig å være republikaner, de ble mistenkeliggjort og forfulgt. Men i kveld er 1800-talls-Tosca historie, i kveld handler det om vår samtid og hvordan mennesker med avvikende meninger kan bli mishandlet av maktapparatet.

Calixto Bieito

Calixto Bieito har regissert Tosca. Disse ordene kan gå som en sjokkbølge gjennom hjertene til enkelte opera-elskere som liker deres Puccini med tidsriktige kostymer og tilstivnede positurer. Han er en genial og provoserende operaregissør, som har blitt sammenlignet med radikale filmregissører som Quentin Tarantino og Pedro Almodovar.

Bieito er kompromissløs i sin søken etter verkenes aktualitet, hvis ikke innholdet berører ham eller vår egen samtid, lar han det være. Han vil forsøke å gjenskape samme reaksjon som da stykket hadde premiere i 1900. Fra dramaet Tosca har han fjernet alle de historiske hentydningene, og tatt tak i essensen: det psykologiske dramaet mellom de tre hovedkarakterene. Han vil fjerne postkort-versjonen av Tosca.

Selv gråt han da han og hans bror hørte på verket på kassett hjemme på gutterommet, men han kunne ikke annet enn å le da han så operaens finale for første gang, for han klarte bare å tenke på historien om da scenearbeiderne byttet ut madrassen bak scenen med en trampoline, slik at da Tosca kastet seg ut i døden, kom hun opp igjen 2–3 ganger.

Bieito tar oss med inn i et dystopisk samfunn, altså det motsatte av et utopisk samfunn, et ikke-ønskelig og skremmende samfunn. Jeg tror Bieito ønsker å advare oss mot et framtidig resultat av tendensene vi ser i dagens samfunn. Vi står i fare for å bli dumme ved bare å presentere oss for ting vi vet at vi liker. Vi må tåle å bli rusket i, tåle å bli provosert.

[Musikk: Scarpias motiv]

Slik starter operaen, fem skumle akkorder, ingen ouverture, rett på sak inn i den dramatiske musikken.

Vi befinner oss i et anti-intellektualistisk diktatur, et «business-samfunn» der nyliberalisme og profitt råder. Og der maktens grunnlag er mistenksomhet. Sjefen for det overvåkende politiet er Baron Scarpia. I dette samfunnet har den frie kunsten ingen leverett, alt som ikke genererer penger, har ingen plass.  Inn på scenen kommer Angelotti, stykkets joker, om man kan si det slik, det er han som setter i gang det hele. Han er en politisk fange som har rømt fra fengselet. I de opprinnelige sceneanvisningene står det at han kommer inn i en kirke.

Tosca er Puccinis første opera i rendyrket verismo-stil, en italiensk variant av naturalismen, der temaet ikke lenger var mytologiske figurer eller konger og dronninger, men vanlige menn og kvinner og deres problemer, gjerne av seksuell, romantisk eller voldelig natur. Et annet stiltrekk var også at alt skulle være helt sant beskrevet (av vero på italiensk), så sceneanvisningene i Tosca er svært detaljerte, og alle stedene og hendelsene som omtales er sanne. Men Bieitos Tosca er ikke veristisk. Den frie kunstnergruppen, med kunstneren Mario Cavaradossi og Floria Tosca i spissen, holder til i et surrealistisk rom, en kunstens sfære, det kan minne om et undergrunnsamfunn. De lever for kunsten, for skjønnheten og kjærligheten. De er samfunnets utstøtte, nederst på rangstigen. Angelotti var også en del av denne gruppen før han ble fengslet.

Angelotti gjemmer seg idet en hjemløs kommer inn i rommet drassende på alt han eier og har. Han har en gang vært en del av det økonomiske samfunnet, men greide ikke å holde tritt med presset. Han har falt utenfor og blitt gal, og vet ikke helt hvem han holder med lenger, og ender senere med å avsløre Cavaradossi.

Cavaradossi kaster inn på scenen sine levende modeller til sin nye kunstinstallasjon, der Jomfru Maria er hovedfokuset, sammen med 50–60 ruller teip som trekkes ut som et edderkoppspinn over scenen. Han er tydelig frustrert, men hyller kunstens frihet og dens mulighet til å gjøre valgene den ønsker. Angelotti lister seg fram fra sitt gjemmested og ber Cavaradossi om å holde han skjult da han er på rømmen. Angelotti og Cavaradossi er gamle venner, så Cavaradossi vil gjerne hjelpe.

Maaa-rio, Maaa-rio, Maaa-rio, roper Tosca på sin kjæreste idet hun entrer scenen (og det er vel akkurat slik vi forestiller oss at en operasanger roper på sin kjære). Tosca har kommet for å avtale å møte kjæresten senere på kvelden etter at hun er ferdig med konserten sin. På under et minutt avsløres Toscas kardinalsvakhet: hennes ukontrollerte sjalusi. «Hvem snakket du til?», «Du hvisket til noen, hvem er hun?» Cavaradossi er bekymret for at Tosca skal oppdage Angelotti, han vil ikke la henne holde på en slik hemmelighet. Han er derfor ikke helt til stede da Tosca spør, og dette gjør henne enda mer sjalu. Mario greier å roe henne ned og lover å møte henne senere på kvelden. Etter at Tosca har dratt, tilbyr Cavaradossi Angelotti å gjemme seg i hans villa, og sammen drar de dit.

Tosca er en soprans drømmerolle, den har på en måte alt: fantastisk vakker musikk, en sterk karakter, hun er dramatisk, kjærlig og ærlig. Og det er ikke ofte sopraner får forbanne noen på scenen. Samtidig er det en svært utfordrende rolle, det er et helt annet musikalsk språk enn i mange andre operaer: Det er ikke bare fokus på skjønnsang, ordenes betydning er viktigere enn velklangen, og det veksler hurtig mellom veldig høye toner og veldig lave toner, og også en del høye skrik. Det er ikke en veristisk opera om du ikke hører et skrik, lærte jeg på Musikkonservatoriet i Venezia.

Scarpia entrer scenen, og for en entre! Jorden skjelver, og himmelen holder pusten. Scarpia og hans spioner har fått nyss om at den rømte fangen Angelotti ville oppsøke stedet der Cavaradossi holder på med sin installasjon, men den eneste han finner der, er den hjemløse som han forhører, før Tosca dukker opp igjen for å si til Cavaradossi at hun allikevel ikke kan møte ham den kvelden.

Scarpia er en av de ondeste operafigurene vi har. Ordet scarpia er slang for edderkoppspinn på italiensk, og det er ingen tvil om at Scarpia, som edderkoppen, lager et fangende nett. Han er manipulerende, kynisk og skummel, men også elegant og fascinerende. Han elsker å omgi seg med vakre kvinner, kanskje ikke så ulikt enkelte politikere i vår tid. Han har på en måte så mye karisma og personlighet, at han må dø i andre akt, ellers tar han over hele operaen.

Scarpia har to mål: Han vil se Cavaradossi i galgen og Tosca i sin favn. «Det jeg vil ha, det tar jeg, bruker det og kaster det», synger Scarpia. Scarpia lurer henne inn i edderkoppspinnet og overbeviser henne om at Cavaradossi er utro. Den sjalu Tosca setter seg bokstavelig talt fast i teipen, og går rett i fella. Scarpias menn følger etter henne idet hun går og hun leder dem rett til Cavaradossi.

Mens Scarpia og hans menn river ned kunstinstallasjonen og lager et våpen av teipen, synger koret, barnekoret og Scarpia en lovsang, et Tedeum, med kirkeklokker og kanon-salutt. Puccini forhørte seg om tonearten til alle de ulike klokkene til kirkene i nærheten av stedene der Tosca foregår, slik at det ble helt riktig, veristisk. Så hvis du står i Roma ved et av disse stedene, skal du i teorien høre de samme klokkelydene som i Toscas Tedeum.

I andre akt holder Tosca stor konsert, vi hører henne kun i det fjerne, hvilket også Scarpia gjør. Samtidig har Cavaradossi blitt tatt inn til forhør, og han tortureres for at han skal avsløre hvor Angelotti befinner seg. Scarpia har sendt bud på Tosca, og hun hører Cavaradossis skrik idet hun kommer. Scarpia forklarer henne med vakker sang at hennes elskede har en jernring med kroker rundt hodet, og hver gang han nekter, så spruter det mer blod.

Tosca orker ikke å høre på skrikene og avslører Angelottis gjemmested: Nel pozzo del giardino, hvisker hun. I brønnen i hagen. Cavaradossi blir brakt opp til henne som lovet. Scarpia avslører at Tosca har snakket og Cavaradossi blir fra seg og forbanner henne.

Cavaradossi er full av blod og klarer knapt å stå oppreist, men oppfører seg slik at Scarpia opplever ham som frekk og nesevis. Han blir derfor på nytt sendt bort for å tortureres videre. Scarpias drapslyst og erotiske appetitt er nå på et makspunkt. Tosca er i en fortvilet situasjon, hva skal hun gjøre med denne kyniske mannen, som har som eneste mål å drepe Cavaradossi og få henne til sengs? Tosca er en sterk og modig kvinne som er villig til å gå langt. Men er hun villig til å gå så langt som Scarpia har tenkt seg?

«Redd ham», ber Tosca. «Jeg? Nei, du», svarer Scarpia.

 «Du ber om et liv, jeg ber deg bare om et øyeblikk.» På denne utspekulerte måten ber Scarpia nærmest om Toscas godkjennelse til å voldta henne.

«Jeg levde for kunsten, jeg levde for kjærligheten. Gud, hvorfor straffer du meg på denne måten?»

[Musikk, «Vissi d’arte»]

 Det er med denne bønnen Tosca bestemmer seg for å innfri Scarpias erotiske ønsker, mot at han lover henne en liksom-henrettelse av Cavaradossi og fritt leide ut av landet for henne selv og Cavaradossi. Maria Callas er nok aller mest kjent for denne arien. Callas sang Tosca for første gang da hun var 18 år gammel, og det var også hennes siste rolle på scenen i 1965. 

Scarpia har nå så lyst på Tosca at han lar henne ta overhånd i elskovsscenen som hun legger opp til, hun tar av ham brillene hans, tar dem på seg selv, og deretter stikker hun brillestangen inn i halsen på Scarpia til han dør. Tosca har vunnet. Tror hun.

For første gang (som jeg vet om) blir vi i Bieitos versjon introdusert til Scarpias kone, hun er nærmest til stede i hele andre akt. Hun er som en «tause-Birgitte» og en trofee-wife.

Det at hun står og smiler i bakgrunnen, mens mannen hennes torturer og voldtar, gjør Scarpia til en enda mer usmakelig person. I begynnelsen av tredje akt blir vi også introdusert til Scarpias sønn, som synger gjeterguttens sang med en kjærlighet på pinne i hånden.

Før henrettelsen ber Cavaradossi om å få skrive noen ord til Tosca. «Aldri har jeg elsket livet som nå», synger han og tenker på deres stevnemøter, der han står med edderkoppspinnet surret rundt seg så han nærmest kveles.

[Musikk «E lucevan le stelle»]

Tosca kommer til det hun tror er en liksom-henrettelse, og instruerer Cavaradossi hvordan han skal late som om han dør, slik hun gjør det på scenen hver eneste kveld, og deretter ligge stille, helt stille til Scarpias menn har gått sin vei. Men skuddene er skarpe. Scarpia har igjen lurt Tosca.

Scarpias menn har egne planer for hvordan de skal plage Cavaradossi mest mulig, de tar livet av ham på en mye verre måte enn å drepe han. De gjør ham til ingenting, totalt ødelagt, uten selvfølelse, uten rettigheter, uten noe å leve for.

Bieito både starter og avslutter operaen med en plakat der det står «Your silence will not protect you».

Bieito vil stille oss alle ansvarlig, ansvarlige for å stå opp mot overmakt. Det er en tendens i dagens samfunn til å tenke mer på seg selv enn på felleskapet, og i dagens informasjonsflyt kan vi velge å kun ta til oss den informasjonen som passer oss best. Verdier vi tidligere har tatt for gitt, er plutselig oppe til diskusjon igjen. Are we living the moment of Scarpia?

 

Over 200 år etter Toscas historie er verden på nytt preget av fundamentalistiske filosofier, religiøs intoleranse og politisk tyranni. Tosca står derfor som et ledende lys, et lidenskapelig verk for ytringsfrihet, tanke og kunstnerisk frihet. I et hvert land som verdsetter sine politiske friheter, minner Tosca oss om hva vi har å miste, og den forferdelige prisen i menneskelig lidelse hvis vi slutter å verdsette det vi virkelig tror på.

Nå er det like før teppet går opp for dette politiske infernoet, og jeg ønsker dere en spennende kveld i Operaen!