Tekstversjon Introduksjon

[Musikk fra første sats]

Vi er i det største ballettstudioet i Operaen – studio A. Utenfor regner det og her inne forklarer Crystal Pite – en av verdens mest toneangivende koreografer – hvordan den sammenkrøllede frakken solist Samantha Lynch holder i armene sine, først representerer et spedbarn, så et dødt spedbarn – og så et symbol på tap.

Det er prøve på Light of Passage, balletten du skal se. Nå øves det på den første delen, Flight Pattern, som hadde premiere med Royal Ballet i London i 2017, og var Pites reaksjon på flyktningkrisen. «The story of our time» har hun kalt de store strømmene av flyktninger. Hun har også forklart hvordan det kun er gjennom dans hun har et håp om å snakke tydelig og ærlig om noe hun bryr seg så mye om.

Forestillingen du skal se begynte med musikken. Pite valgte den første satsen – eller delen – i Henryk Góreckis symfoni nr. 3, den som kalles Symphony of Sorrowful Songs. Den ville være det riktige redskapet for å ha denne samtalen, som hun kaller det.

[Musikk fra første sats.]

På scenen er rekker, rader, bølger av mennesker. 36 dansere fra Nasjonalballetten er med. De beveger seg som én kropp, men innimellom bryter individer og par ut av kollektivet. Pite sier det minner om et palindrom, altså noe som lest bakfra gir samme mening. For henne er det fornemmelsen og lyden av de mange som bygger opp og bygger ned i begge ender, med et enkelt individ i sentrum. I prosessen med å skape dette verket var det en liten koreografisk bit som Pite og danserne kalte flight pattern, der beina er tunge og søker mot bakken, mens overkroppen og armene beveger seg som vinger og søker lufta. «I den frasen er konflikten mellom fortvilelse og håp», sier Pite.

Her er ingen hovedroller. Dette er et ensembleverk. I Nasjonalballetten er det to nivåer av dansere: solister som vanligvis gjør de store rollene og corps de ballet – direkte oversatt kroppen i balletten, eller nettopp ensemblet. Men i denne balletten er de alle en del av den samme gruppa.

Vår danser Simon McNally sier at på tross at det er soloer og duetter, er det gruppesekvensene som er kjernen i verket, det han tror publikum vil huske og det som er mest givende. «Resultatet er så mye mer enn det kun én kropp kan være», sier han.

Etter premieren i London i 2017, ble dette verket møtt av overstrømmende anmeldelser og den høythengende Olivier-prisen for beste, nye danseproduksjon.

Likevel var ikke Pite ferdig med verket. Hun ville utvide det og koreografere til de to andre satsene av symfonien. Hun har fortalt hvordan hun, selv om hun var tilfreds med resultatet, innså at hun hadde nærmet seg tematikken i verket med scenen full av vakre mennesker i deres beste alder. Nå ville hun vise mer av menneskeheten. Dermed har balletten fått to nye akter og blitt til Light of Passage. Den hadde først premiere i London høsten 2022, og nå er det endelig vi i Nasjonalballetten som får danse den.

Til den andre akten, som heter Covenant, tok Pite utgangspunkt i FNs barnekonvensjon. Hun ville se om hun kunne oversette prinsipper som retten til liv og utvikling, retten til å leke og bli hørt, til koreografi og dans. «Det handler om vår plikt til å beskytte barn og jorda de skal arve», sier Pite. På scenen er seks elever fra Ballettskolen vår sammen med 18 voksne dansere. Med de voksne dansere lager Pite korridorer, stier og landskap for barna å leke i. Noen ganger vil du se at barna lager former av de voksne som de kan klatre på eller gå inn i. Andre ganger får barna de voksne til å løpe etter seg, og de voksne lager menneskelige passasjer for barna å gå gjennom. Over menneskene er stadig skiftende skyformasjoner eller himler, i Tom Vissers lysdesign.

Fra de fordrevne i Flight Pattern, til løftet om en trygg reise i Covenant, handler også siste akt om overganger og grenser. I Passage skildres den ultimate reisen – den vi alle skal igjennom – fra liv til død. På scenen er to eldre dansere sammen med de 36 danserne fra første del. Pite sier denne delen er om terskelen mellom det kjente og det ukjente, om å reise fra denne verdenen inn i hva enn som kommer etterpå, og den uutholdelige avstanden mellom de som har dratt og de som er igjen.

[Musikk fra tredje sats]

The Symphony of Sorrowfull Songs er komponisten Henryk Góreckis mest kjente verk. Det handler om morskap, sorg og adskillelse. Góreckis tidligere verker er dissonante, eksperimentelle og man kan kanskje si kompliserte, men midt på 1970-tallet staket han ut en ny kurs mot det tonale, enklere og ofte repetitive. Verket dere skal høre er kjent som et banebrytende bevis på det skiftet.  

Symfonien er skrevet for orkester og en sanger – en sopran, som under forestillingen vil stå nede i orkestergraven. Teksten er på polsk, og den første og siste satsen er skrevet fra perspektivet til en mor som er skilt fra barnet sitt. Den første er en klagesang fra 1500-tallet der Maria, moren til Jesus, ser sønnen på korset og ønsker å lindre hans lidelser. I klippet dere hørte i stad er teksten hentet fra en folkevise der en mor leter etter den tapte sønnen under de schlesiske opptøyene fra 1919 til 1921. Området sangen stammer fra er i dag i Polen. 

Den andre satsen har tekst hentet fra veggen til en Gestapo-fengselscelle i Zakopane i Polen. Der satt 18 år gamle Helena Wanda Błażusiakówna i 1944 under nazistenes okkupasjon i 2. verdenskrig. Hun brukte en del av hennes egne ødelagte tann til å risse inn en bønn:

Nei, mor, ikke gråt, den reneste Dronningen av himmelen, beskytt meg for alltid.

[Musikk fra andre satsen]

Heldigvis overlevde Helena. Etter 12 uker i fengsel, skulle hun flyttes med tog og var blant dem som ble reddet av motstandsfolk. Hun gikk til fots over Tatra-fjellene og kom seg til besteforeldrenes hus, der hun oppholdt seg til krigen var slutt.

Med triste tekster og sorgfull musikk skrevet av en polsk avant-garde komponist, er det kanskje ikke å forvente en hit. Men i 1992 skjedde det! En innspilling av denne symfonien med London Sinfonietta lå 11 uker på lista over mest solgte album i England, og Górecki konkurrerte med blant andre REM og Paul McCartney. Mer enn én million solgte plater er fasiten i dag, og verket er en av de største suksessene til nyere orkesterverk. Også mer ferske innspillinger har gjort seg sterkt bemerket, blant annet en fra 2019 med Beth Gibbons, vokalisten fra trip-hop-bandet Portishead.

Denne symfonien har også på andre måter inntatt populærkulturen, i soundtracket til filmer som The Three of Life og Suicide Squad og serier som The Crown. En del har tolket symfonien til å handle om Holocaust. Kanskje fordi Górecki i 1960-årene fikk oppdrag om å lage et verk med den tematikken og han selv hadde mange familiemedlemmer som døde i konsentrasjonsleirene. Men komponisten selv har avvist at det er det symfonien handler om. Han skrev den ikke som et svar til noe politisk eller historisk, men ønsket at vi skulle ha en bredere tilnærming. Symfonien var dedikert til kona hans, Jadwiga Rurańska, og er en appell om båndene mellom mor og barn.

Så hvem er Crystal Pite - hun som ønsket å ta tak i akkurat denne musikken og måtte koreografere en ballett som en reaksjon på flyktningstrømmene vi så i årene fra 2015? Hun er kanadisk – født i 1970, vokste opp i Victoria, og har alltid vært danser og koreograf. Det vil si, hun har alltid danset og visst at hun ville være en dansekunstner, men som barn var hun ikke klar over at det å være koreograf er et yrke.

Som mange andre småbarn danset hun, og hun satt sammen små dansesekvenser til sanger hun hørte. Så startet hun å sette opp små forestillinger, for det meste hjemme, med småbrødrene som mer eller mindre frivillige utøvere. Hun regisserte, satt lyset, bestemte hva de skulle ha på seg, danset selv, lagde programmer og solgte billetter. Hun hang opp et laken mellom stua og spisestua, og det fungerte som et sceneteppe hun åpnet og lukket mellom aktene. Den dag i dag er Pite en koreograf som er dypt involvert i alle ledd av produksjonen. I lang tid før hun begynner å skape koreografien, jobber hun sammen med sitt kunstneriske team om ideen, regien, scenografien, lysdesignen og kostymene. Så også med Light of Passage, der flere i teamet har vært hennes faste makkere i mange år.

Som fire-åring begynte Pite å ta step-klasser og året etter begynte hun med ballett. På ballettskolen hennes var pedagogene også koreografer og veldig kreative. Ifølge Pite var det gjennom dem hun forstod at å koreografere er et håndverk. Hun ble selv koreografert på av sine pedagoger, og gjennom det lærte hun hvordan koreografi er et kreativt verktøy for ideer. Selv nå ser Pite på seg selv mer som en håndverker enn en kunstner.

Senere studerte hun ved sommerprogrammet til the Banff Centre og ved The School of Toronto Dance Theatre. 17 år gammel begynte hun som danser ved Ballet British Columbia, og ifølge Pite var det et hell at de kun hadde kontrakt seks-sju måneder av året. Det ga frihet til å jobbe med egne prosjekter og jobbe med andre koreografer. Hun lagde mye dans for vennene sine og ballettstudenter, og øvde og øvde på å koreografere.

I 1996 koreograferte hun sitt første større verk, med kompaniet sitt Ballett British Columbia. Ikke lenge etter forlot hun Canada for Tyskland og Ballett Frankfurt, der William Forsythe var sjef. Forsythe er kjent for å ta ballettspråket til det ekstreme og for sine legendariske verk, men også for at han alltid involverte alle sine dansere når han utviklet materialet sitt. «Jeg lærte så mye av Bill i løpet av den tiden, om hvordan man konstruerer og dekonstruerer bevegelser, men også om å være modig. Han hadde en slags dristighet som jeg har dyrket helt siden den gang», har Pite sagt. Bill er for øvrig kortversjonen av William. Også i Frankfurt fikk hun utvikle seg som koreograf og i 2000 skapte hun Excerpts from a Future Work, som hun i dag ser på som det første verket hun virkelig kan vedkjenne seg. Øvelse gjør mester, gjelder også innen koreografi.

Etter fem år vendte hun snuten hjem og i 2001 startet hun sitt eget kompani Kidd Pivot, et prosjektkompani anerkjent for sin særegne blanding av dans og teater. Lenge var Pite både kunstnerisk leder, koreograf og danset i sine egne verk. Hun har sagt at danseren Pite nok hadde vært skuffet over koreografen Pite, i det at hun ventet helt til det nesten ikke var tid igjen til å koreografere hennes egne partier. De andre danserne og de andre delene av verket kom først. Likevel var denne tiden essensiell i utviklingen av hennes eget dansevokabular, der hun tilbrakte time etter time alene i studio.

Pites dansespråk er kraftfullt, eksplosivt og spesifikt. Grunnlaget henter hun fra balletteknikk, men uttrykket er langt fra det klassiske. Konflikten er både vital og sentral i Pites arbeider. Hun gir danserne fysiske oppgaver som skaper motsetninger i kroppen.  «Jeg vil lage koreografi som er detaljert og vakker og presis, men samtidig forskrudd og brutal og modig», har hun sagt.

Da Flight Pattern hadde premiere i London i 2017, var det imidlertid ikke bare det grensesprengende dansespråket hennes som trakk oppmerksomhet. Det fikk også det faktum at Pite var første kvinnelige koreograf som hadde skapt en ballett for den ærverdige hovedscenen til Royal Opera House på 18 år. I ballett er ballerinaen ofte i spotlighten, men tradisjonelt har det vært menn som skaper verkene og historiene som danses. Satt på spissen kan man si at jo større scene og jo mer prestisje og ressurser, jo lenger blir det mellom de kvinnelige koreografene. Det er bakgrunnen for Nasjonalballettens koreografisatsing Artemisia, med mål om like muligheter til koreografer uavhengig av kjønn. Denne samproduksjonen med Royal Ballet er en del av det prosjektet. Pite anser seg for komme fra samtidsdansfeltet, og der har det heldigvis ikke vært den samme kjønns-ubalansen.

I likhet med bevegelsesspråket til Pite, er også temaene i verkene hennes ofte konfliktfylte, utfordrende og komplekse. Hun er kjent for verk som blant annet tematiserer traumer, avhengighet, bevissthet og dødelighet. Selv om Pite har skapt flere enn 50 verk, sier hun at ideene ikke kommer lett til henne og at det er tungt arbeid å finne og utvikle dem. Ofte starter hun med et spørsmål som er umulig å svare på eller som føles overveldende. Slik var det med Light of Passage.

Da hun i 2016 hadde fått oppdraget om å skape et nytt verk for Royal Ballet, fant Pite det vanskelig å konsentrere seg. Det var krig i Syria, millioner av mennesker på flukt – og Pite ble fanget i den stadige strømmen av nyheter og en følelse av hjelpeløshet og håpløshet. Det var Góreckis musikk som gjorde at hun etter hvert kjente at hun kunne nærme seg tematikken. «Jeg kan ikke forstå hvordan det er å være flyktning, jeg kan ikke forstå hvordan det er å dra fra hjemmet sitt og flykte mot et liv du ikke vet hvordan blir», sa hun. Og så gjorde hun det hun pleier å gjøre når noe er utenfor hennes erfaring og fatteevne – hun forsøkte å gjøre det personlig. Først ved å tenke på hennes eget forhold til temaet og så zoome inn på et enkelt individs historie, så zoome ut på det store bildet, zoome inn, zoome ut.

Hvis vi ser på det store bildet i dag er flere enn 100 millioner mennesker på flukt. Utviklingen har gått i feil retning gjennom mange år. Flyktninghjelpen melder at 2022 var et nytt, mørkt kapittel, med 14 millioner på flukt i eller fra Ukraina. De landene flest mennesker flykter fra er Syria, Ukraina, Venezuela, Afghanistan og Sør-Sudan. Tyrkia og Colombia er de største mottakerlandene, men de fleste av verdens flyktninger er på flukt internt i sitt eget land. Væpnet konflikt og alvorlige brudd på menneskerettighetene er sentrale grunner til at folk flykter. I stadig større grad fører dessuten klimaendringene til konflikter og nye flyktningstrømmer.

Likevel er Pite håpefull: «Selv når jeg jobber med konfliktfylte eller vanskelige spørsmål menneskeheten møter, opplever jeg at ideen med å konfrontere spørsmålene er fylt med ektefølt kjærlighet og nysgjerrighet», sier hun. «Det er faktisk med en grunnleggende optimisme jeg nærmer med disse temaene og ideene, fordi jeg synes det er både vakkert og gledelig at mennesker samles rundt noe for å finne ut av det»

Vi er tilbake i studio A, der Samantha Lynch vugger på frakken hun har i armene. De 35 andre danserne er stille – helt stille.

Foruten musikken, er det et dikt som har inspirert Pite i prosessen med å skape balletten du skal se. Det er In Blackwater Woods av Mary Oliver, og det slutter slik:

To live in this world
you must be able
to do three things:
to love what is mortal;
to hold it
against your bones knowing
your own life depends on it;
and, when the time comes to let it go,
to let it go.