Introduksjon ved Maria Børja

[Musikk]

«Vi er alle monstre, helter, kjærlighet, støv, systemer, magi og maskineri. Kjenn på det. Ta på det. Snu på det – fram og tilbake.»
           

Det skriver den unge kanadiske koreografen Emma Portner, som har brukt vinteren til å skape et helt nytt verk med Nasjonalballettens dansere. Some Girls Don’t Turn heter det – noe som i dansetermer kan oversettes med: Ikke alle jenter gjør piruetter!

Innenfor ballettens fire vegger, på Hovedscenen i Operaen, er utsagnet både befriende og potensielt provoserende.

I forestillingen Portner/Kylián/Balanchine danses verket sammen med Jiří Kyliáns ballett 27’52" og George Balanchines Divertimento nr. 15, som begge har en plass i balletthistorien.

Litt vågalt kan vi dermed kalle kvelden en ABC til moderne balletthistorie, der konvensjoner illustreres, vris på og brytes.

I sin neoklassiske stil gir George Balanchine oss et konsentrat av det klassiske dansespråket, men i en minimalistisk ramme som bryter med hvordan klassisk ballett forteller historier.

Jiří Kylián bryter derimot med de klassiske trinnene. Han sier farvel til tåspisskoene og gir oss heller et moderne ballettspråk i en ekspressiv ramme.

Emma Portner tilhører samtidsdansen, som dyrker denne bevegelsesfriheten videre, men ikke minst bryter hun ballettens kjønnskonvensjoner.

Og slik blir kvelden også en slags oppvisning i kjønnshistorie.

Synet på kvinne og mann som to kontraster som utfyller hverandre, har nemlig stått ganske steilt i den klassiske balletten, ikke minst siden 1800-tallets eventyrballetter.    

Ja, fremdeles er det kanskje dette vi tenker på når vi hører ordet «ballett»: Kvinner på tåspiss i rollen som prinsesser eller overjordiske vesener, som løftes høyt eller snurres rundt av den mannlige helten.

Selv om ingen av kveldens koreografer forteller historier på denne måten, kan Balanchine sies å videreføre ballettens luftige ideal så vel som todelingen mellom mann og kvinne.

Balanchine – som også ble kalt Mr. B. – hyllet kvinnen i sine koreografier. «Ballet is the female thing. It is woman», sa han – eller, litt forenklet: «ballett er kvinne».

Samtidig mente han ikke at ballett og menn ikke passet sammen. Han var selv en ledende danser, og som koreograf skapte han atletiske soloer for sine mannlige dansere. Men ballettene hans har flest kvinner, og ofte står en kvinne i sentrum.         

Hun danser i tåspissko, gjerne også tutu – altså strutteskjørt – og i duettene løfter og virvler mannen henne rundt i piruett på piruett.

Kylián, derimot, bryter det kontrollerte klassiske formspråket. Hos Kylián er bevegelsene både mer vendt mot jorda og mer naturlige.

Også Kylián er kjent for sine duetter, og nesten alle er mellom mann og kvinne. Likevel beveger han seg litt bort fra synet på kvinner som én ting og menn som en annen. For det Kylián framfor alt gjør, er å utforske randsonene mellom de vante kontrastene:
           
«Det finnes litt galskap i oss alle», har han sagt: «Små hendelser kan utløse et skred som på et øyeblikk forandrer deg totalt. I alle menn finnes det litt kvinne og omvendt. Det er som yin-yang-tegnet. Ingenting er rent og perfekt, det er alltid en forstyrrelse.»

Hos Portner, derimot, ser det ikke ut til å finnes to atskilte kjønn, men derimot et spekter med mange mulige kjønnsidentiteter. Sånn kan vi se Portner som del av en progressiv generasjon som anser kjønn som noe flytende, en kvalitet som ikke er bestemt en gang for alle.

Kanskje er de barn av hver sin tid – slik det er nesten hundre år mellom Balanchine og Portner.  

Og la oss begynne med den eldste, Balanchine, slik også kvelden begynner med ham – og med Mozart, som han elsket  

[Musikk]

George Balanchine

Georgiy Melitonovich Balanchivadze ble født i St. Petersburg i 1904, av en ballettelskende mor og en georgisk komponistfar. Georgiy studerte dans, musikk og komposisjon, og etter revolusjonen sugde han til seg av den russiske kulturens rikdom.

Han fikk jobb i det som i dag heter Mariinsky-balletten, men startet også et ungdomskompani som i 1924 fikk tillatelse til å dra på Europa-turné.     

I Paris møtte de fattige unge danserne et stort russisk eksilmiljø, ikke minst impresarioen Serge Diaghilev som drev kompaniet Ballet Russes med dansere skolert i St. Petersburg.

Ballet Russes revitaliserte ballettkunsten innenfra – og satte russisk kultur på moten gjennom samarbeid med kunstnere som Picasso og Matisse og komponister som Prokofiev, Stravinsky og Ravel.

Inn i dette miljøet ble den 21 år gamle Balanchivadze invitert som koreograf. Han ble også rådet til å skifte navn, og dermed startet George Balanchines liv som koreograf for alvor – i verdens mest berømte kompani. Da Diaghilev døde i 1929, ble han kompaniets leder.[i]

Men så ble Balanchine invitert til USA for å starte et amerikansk ballettkompani. Og da han reiste til New York i 1933, startet det som skulle bli hans eget livsverk. I denne fortellingen var det ikke lenger den mannlige solisten, men kvinnen, som var stjernen.

Balanchine var ekstremt produktiv, ofte skapte han fem–seks verk i året. Da han døde i 1983, hadde han koreografert over 400 verk.

De preges av tempo, timing, presisjon, symmetri, streng teknikk og virtuose trinn.

Musikken står i sentrum, og den skal være slik komponistene skrev den. Kanskje kom denne respekten fra hans egne studier i komposisjon – eller som en arv fra hans far, komponisten?

«Jeg forbereder ikke trinn, jeg forbereder musikken», sa Balanchine. Et annet berømt sitat er «Se musikken, hør dansen», som illustrerer hvordan de to hos ham skal gå i ett

[Musikk: Divertimento II]

Balanchine skapte dans til bare to av Mozarts stykker, og kun Divertimento nr. 15 ble holdt aktivt i repertoaret.[ii]
           
Divertimento, som betyr glede eller underholdning, er en lett komposisjon med mange korte satser, som her spilles av Operaorkestret. Og hos Balanchine speiles musikkens letthet selvsagt i selve dansen:

«Mange av trinnene er djevelsk raske eller ute av balanse, og partnerarbeidet er vågalt», slik en kritiker har påpekt. «Likevel er det en ballett som bærer utfordringene lett. De er der hvis du ser etter dem, men de er neppe selve poenget».[iii]

Jiří Kylián

Neste verk, 27’52", er skapt av Jiří Kylián. Det varer i – nettopp – 27 minutter og 52 sekunder, og handler ifølge Kylián om tid, fart, kjærlighet og evig forandring.  

«Vi legger kanskje ikke merke til det», skriver Kylián, «men hvert eneste øyeblikk i livet vårt representerer aldring og endring.»

[Musikk med tysk tale]
           
Lydbildet er komponert av Dirk Haubrich, og i tillegg til tysk snakkes det også på fransk og engelsk – både forlengs og baklengs, slik det tilsynelatende også danses baklengs.

Kylián regnes blant vår tids største koreografer. Han ble født i Praha i 1947 og ville som barn bli akrobat. Men da moren, som var danser, tok ham med for å se en danseforestilling, bestemte han seg for å gå samme vei.

Allerede ved musikkonservatoriet koreograferte han for sine medelever. Og i 1967, 20 år gammel, fikk han stipend til å ta et år ved Royal Ballet School i «swinging London».           Opplevelsen beskrev han senere slik: «Det var det 21. århundrets store øyeblikk, og jeg – en liten gutt fra et kommunistisk land – ble kastet rett ut i denne nye verdenen.»

Samtidig gledet han seg til å ta del i samfunnsendringene som foregikk i hjemlandet, men én uke etter hjemkomsten ble Tsjekkoslovakia invadert av Sovjetunionen. Det som optimistisk hadde fått navnet «Praha-våren» var over, sensuren var et faktum.[iv]

Denne brå vendingen, fra eufori til desperasjon og ufrihet, var nesten utålelig for de unge tsjekkerne, og slike kontraster ville senere prege koreografien Kylián skulle skape.
           
Men det vokste også fram en egen svart humor tsjekkerne imellom, forteller Kylián, og den kom også til å prege ham som koreograf.

Dansen fikk ham ut igjen. I London hadde Kylián signert kontrakt som danser med Stuttgart-balletten, og det var også der han debuterte som koreograf, i 1970.

Så, i 1973 begynte Kylián å koreografere for Nederlands Dans Theater. I 1975 ble han deres kunstneriske leder, og snart fikk de sitt internasjonale gjennombrudd. Resten er et stykke banebrytende balletthistorie.

[Musikk]

Kylián har skapt over 100 balletter – verk som inviterer oss til å lese vårt eget liv inn i det vi ser. Selv har han sagt: «Det å bli født og dø og noe imellom – å elske og dele kjærlighet med andre – er de evige temaene i alt jeg har skapt.»

Dansen inneholder ikke positurer for positurens skyld – bevegelsene må komme innenfra. De er ofte myke og rene, men dansen kan òg være rar, forvridd, brutal. Duettene hans utmerker seg, og om dem sier han:
           
«Hva du enn vet, er det verdiløst med mindre du deler det med noen. Jeg har villet vise øyeblikksmøter – hvordan vi kan dele øyeblikk med noen og ha en spirituell opplevelse. Det skjer ikke ofte, men når det skjer er det magisk – som en tredje dimensjon.»

Scenografien i 27"52’ er enkel og består kun av gulvet under dansernes føtter og taket over dem. Men i løpet av den knappe halvtimen forandrer begge seg – verken gulv eller tak er stabile størrelser.
           
Det blir selvsagt et symbol på hvordan livet vårt hele tida er i bevegelse. Og slik kan vi se verket som en utfordring til å fylle rommet vi befinner oss i – altså livet – med farge.

Emma Portner

[Musikk]

Kanadiske Portner begynte å danse da hun var tre år gammel og trente blant annet med den kanadiske nasjonalballetten. 16 år gammel reiste hun til New York for å gå på Alvin Ailey-kompaniets ballettskole. Men etter fem måneder sluttet hun og ble profesjonell koreograf.
           
I 2012 ble hun oppdaget gjennom en dansevideo på YouTube – og invitert til å koreografere for superstjerna Justin Bieber. Under American Dance Awards året etter, ble hun kåret til årets unge koreograf.

Portner har siden jobbet for Netflix, Apple, Vogue, Prada, Guggenheim-museet og artister som Banks og Blood Orange, for å nevne noen. Hun sto også for koreografien i musikalen Bat Out of Hell på West End i London.

I 2019 giftet Portner seg med Hollywood-skuespilleren Ellen Page, som senere sto fram som transkjønnet og skiftet navn til Elliott Page. Paret fikk mye oppmerksomhet og viste seg ofte sammen – ifølge Portner fordi de så det som en sjanse til å vise fram skeiv kjærlighet i det offentlige rom.

Kjønnsidentitet defineres som «en persons opplevelse av å være mann eller kvinne, mannlig eller kvinnelig, begge deler eller ingen av delene, av å ha flytende identitet, eller av å tilhøre et alternativt kjønn.»
           
Ifølge samfunnsforsker Janneke van der Ros eksisterer det sviktende kunnskap om kjønnsmangfold, fordi noen få aktører har fått definere kjønnsfeltet til en tokjønnsmodell.

Dette er nå i endring, men det skjer ikke uten motstand. Som Portner forteller, opplever hun å få mye hets fordi hun er skeiv.

Mange av oss har vokst opp med et syn på kjønn som et biologisk faktum det ikke går an å motsi. Men også kjønn kan påvirkes og forandres – ikke bare ved hjelp av medisiner og kirurgi, men også gjennom trening eller ernæring.
           
Og selv om dette dynamiske synet på kjønn kan virke nytt, finnes det en rekke kulturer som har et mer sammensatt syn på kjønn enn det som råder i den moderne vestlige verden.

Bugi-ene i Indonesia, for eksempel, forholder seg til fem kjønn. Men de forstår også kjønn som et spekter, der folk kan ha ulike grader av de ulike identitetene.
             
«Den levende verden er et kontinuum i alle sine aspekter», slik sexologene ved Kinsey-instituttet fastslo i 1948, i den første såkalte Kinsey-rapporten.

I Norge definerer personnummeret hvorvidt du er kvinne eller mann. I Nepal, derimot, innførte de i 2007 en tredje kjønnskategori – anya, eller «annet». Denne tredje kategorien finnes også i India, der transkjønn er en del av kulturen og det anslås at det bor mellom fem og seks millioner transpersoner. I Australia og New Zealand er det mulig å sette X på kjønn i passet, og i Argentina kan alle over 18 år fritt endre juridisk kjønn.

Blant urfolk i Nord-Amerika kjenner vi til «Two Spirit», et begrep som søker å dekke mennesker med sammensatt kjønnsidentitet. De ulike språkene har ord for opptil fem kjønn: På navaho betyr «Nádleehí» en som er transformert, Lakota-ene bruker «Winkté» om en mann som oppfører seg som kvinne, på Cheyenne brukes «Hemaneh» om en som er halvt mann, halvt kvinne, og de har egne ord for «kvinner som føler seg som menn» og vice versa.
           
Men de kristne oppdagerne som kom til Nord-Amerika, fordømte dette sammensatte synet på kjønn – fordi det brøt med bildet av skaperverket slik det beskrives i første mosebok: «Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem».

Kulturens gjentatte representasjoner av heteroseksuelle menn og kvinner har forsterket dette bildet. Hvem vet hvor mange bøker, sanger eller filmer som handler om hvorvidt mannen og kvinnen får hverandre til slutt?
           
Vi som er interessert i dans, kommer ikke utenom eventyrballettene og deres mange sterke, aktive prinser og hjelpeløse prinsesser. Tenk på Giselle, Tornerose og Svanesjøen, der kvinnen er låst i en forbannelse som kun kan brytes gjennom mannens heltemodige kjærlighet.

Ifølge den svenske koreografen Mats Ek begrenser ikke disse kjønnskonvensjonene seg til klassisk ballett. Da Ek ble spurt om sine mange sterke kvinnelige hovedroller, svarte han:
           
«Det har alltid irritert meg hvordan den klassiske balletten – men delvis også den moderne – behandler kvinner som en form for dekorasjon: svake mennesker som må løftes rundt og tas vare på. Det er like latterlig som at menn skal være macho.»

Vi kan altså se Eks kvinneroller som et opprør mot ballettkonvensjonene.
           
Og dette opprøret fører Emma Portner videre.

Våren 2020 kom Portner til Oslo og skapte duetten islands for Nasjonalballetten. I den var de to kvinnelige dansernes kropper tidvis så sammenflettet at det var vanskelig å vite hvor den ene sluttet og den andre begynte.
           
Denne gangen vil hun gjenoppdage dans utenfor den tradisjonelle rammen av kjønn. Some Girls Don't Turn er ifølge Portner «en flytende utforskning av den klassiske formen», som handler om å se på utdaterte gjøremåter med et nostalgisk blikk».

Den enorme paljettveggen der danserne visker ut eksisterende former og tegner nye, kan illustrere hvordan velkjente skript – om kjønn eller andre skikker – kan pusses ut og erstattes.

Portner vil dyrke alternativ femininitet og maskulinitet – (sitat) «for alle gutter som ønsker å være jenter, for jenter som ønsker å være gutter, og alle brudd på det binære derimellom.»[v]         
Slik utvider hun rommet både for hva kjønn kan være og for hva ballett kan være.  
           
«Dans må forandre seg. Verden er ikke lenger som den var da ballett ble oppfunnet», sa Portner til Dagsavisen i 2020. Endringen gjør hun i selve koreografien, der hun trekker inn elementer og bevegelser fra andre dansesjangre, som hip hop eller stepping.
           
I tillegg skaper hun overraskende bilder. Jeg har i hvert fall aldri før sett duetter danses ved hjelp av håret. Det virker forfriskende, men kan også utløse følelser i oss, gode som vonde. For hvem liker vel å bli dratt etter håret?

[Musikk]

Koreografisatsingen
Samarbeidet med Portner er en del av Nasjonalballettens koreografisatsing Artemisia, som handler om å utjevne kjønnsforskjeller. «I ballett, en av verdens mest kvinnedominerte aktiviteter, er historiene som fortelles, i stor grad skapt av menn», sa ballettsjef Ingrid Lorentzen da hun i 2019 lanserte satsingen i samarbeid med Talent Norge og Norsk Tipping.

For selv om Norge har en sterk tradisjon for kvinnelige koreografer, har de ofte skapt dans for de mindre scenene. Slik har de blitt sett av færre publikummere og i mindre grad kanonisert enn de store ballettene skapt på Hovedscenen.
           
Koreografisatsingen handler om å snu disse strukturene.

Et viktig mål er å skape nye signaturverk og ta disse med på turné til utlandet. Med Marit Moum Aunes Ibsen-balletter har Nasjonalballetten gjort dette flere ganger. Og høsten 2021, midt under pandemien, tok de med seg Portners verk islands ut på en prestisjefylt turné til St. Petersburg og Moskva, Stockholm og Paris foruten Oslo.
           
Portner var da i selskap med stjernene Crystal Pite, Jiří Kylián, Sasha Waltz, Ohad Naharin og Mats Ek. Like fullt mente både den franske og svenske kritikeren at Portner var kveldens stjerne.[vi]

I Some Girls Don’t Turn har Portner med seg 24 ballettdansere på scenen. Det er et kollektivt verk, med andre ord, slik vi også i lydsporet kan ane at Portners prosess har handlet om å invitere inn mange stemmer.
           
Og slik viser hun at ideen om det ensomme geniet kanskje også er en utdatert stereotypi. Det er som hun sier: Lager vi ikke egentlig de beste tingene sammen? Slik vi antakelig bare i fellesskap kan endre verden, litt og litt? (Og med det sier jeg: Takk for meg, og god forestilling!)

[Musikk]

 

 

[i] https://www.newyorker.com/magazine/2009/01/26/balanchine-said

[ii] Mozarts Divertimento No. 15 in B-flat, eller på norsk: … i H. Det andre var Symponie Concertante.

[iii] “Many of the steps are devilishly fast, or taken off-balance; the women often tap the floor sharply with their pointes. The partnering is full of risk. And yet it’s a ballet that wears its difficulty and modernity lightly. It’s there if you look for it, but hardly the point.” https://dancetabs.com/2016/09/new-york-city-ballet-divertimento-no-15-episodes-vienna-waltzes-new-york/

[iv] Within the following year, resistance faded, Dubček was removed from office, his reforms were undone, and a more Soviet-controlled government was installed. https://www.theatlantic.com/photo/2018/08/photos-50-years-since-a-soviet-invasion-ended-the-prague-spring/567916/

[v] “Some Girls don’t Turn is a fluid statement that re-imagines the classical form beyond the spectacle of man or woman. What exactly are we seeing when experiencing ethereal mechanics? We are all angels, monsters, heroes, love, dust, systems, magic, and machinery. Feel that. Touch it. Flip it back and forth. Consider fading practices and outmoded customs with a nostalgic eye. Can deviations from the heteronormative script(s) have the power to undermine violent power structures? Portner celebrates a femininity that isn’t a denial of magic for the sake of social maintenance. … May we own our imaginations. With a musical score from her closest friends and other bedroom producers, the self-proclaimed bedroom choreographer fires a spear right into the heart “Some Girls Don’t Turn.” How we teach another to hold us by the hair is to use more conditioner than usual. Interpret conditioner as you will.

[vi] … glowing international reviews stating the likes of: “Emma Portner shines extra bright in Dialogues Star Parade.” «Islands er en nærmest sensasjonell introduksjon til Portners bevegelsesspråk … Mer Emma Portner, takk!», skrev Lisa Boda i Dagens Nyheter.