Giselle er selve dansedrømmen

Tekst:  Lillian Bikset

- Jeg har alltid elsket den romantiske perioden. Stilen er så vakker og historiene er så gripende. Giselle er en av de aller mest romantiske ballettene, og rollen som Giselle var alltid en av dem jeg likte best, sier Cynthia Harvey.

Som danser for American Ballet Theater opptrådte hun i nesten alle dansehistoriens store roller. Men Giselle gjorde et særlig inntrykk. Harvey forklarer:

- Giselle er idealrollen for en ballerina, i kropp og sjel. Som vinden slutter hun aldri å bevege seg. Jeg synes det er en god sammenligning, vinden. Eller en duft av parfyme som henger igjen i et rom etter at en kvinne har forlatt det. Et minne, ren ånd og ren sjel. Det gjør henne også spennende å danse. Å synliggjøre ånd og sjel er ingen enkel jobb for en ballerina.

Cynthia Harvey har danset denne balletten for publikum minst femti ganger, anslår hun, i seks forskjellige oppsetninger med seks forskjellige partnere, i Europa og USA. Hvilken av dem ligger henne nærmest? Hvilken har hun ønsket å legge Nasjonalballettens versjon nærmest?
Det er hun ikke sikker på.

- Jeg har hatt seks forskjellige versjoner i hodet mens jeg har arbeidet med denne oppsetningen. Hele veien har jeg kunnet velge mellom seks forskjellige måter å gjøre det på.
Målet har hele tiden vært en tradisjonell oppsetning, men alle versjonene jeg har danset har vært tradisjonsnære, og det er fint å kunne velge mellom forskjellige alternativer. Hver gang vi har stått overfor valg har jeg kunnet si til danserne at «dette har jeg sett gjort, dette har jeg
vært med på å gjøre, la oss se hva som fungerer best for dere», sier Harvey.

Hun mener det er viktig å finne den riktige balansen mellom tradisjon og samtid når man setter opp klassisk ballett.

- Vi må skape en oppsetning som er moderne og riktig i den tid vi lever i, samtidig som vi lar tradisjonen leve, sier hun.

Cynthia Harvey ser på Giselle som selve drømmebildet av den romantiske
ballettforestillingen, med sine vakre pas-de-deux-scener, tutuer og tåspiss-sko.

- Giselle er selve fantasiballetten. Når småjenter drømmer om å bli danserinner og vil være prinsesser og vakrest av alle, er det i bunn og grunn Giselle de drømmer om.

Cynthia Harvey drømte selv om å bli danser fra hun var lita jente. Et av hennes tidligste barndomsminner er fra en gang hun så Margot Fonteyn og Rudolf Nurejev danse på tv. Lille Cynthia stilte seg opp mellom familien og tv-apparatet og apte etter Fonteyn, med armene i været.

- Sannsynligvis var det ikke veldig pent å se på, sier hun, og hun ler.
- Men fra da av var jeg helt oppslukt av ballett. Dessuten elsket jeg alltid musikk. Jeg syntes det var deilig å rømme inn i musikken og få fred fra alt snakket rundt meg. Jeg er fra en familie der alle snakker hele tiden, og av og til var det herlig å slippe unna alle ordene, sier Harvey.

Som åtteåring begynte hun å ta dansetimer.

- Jeg visste ikke da at det gikk an å leve av å være danser. Jeg trodde dans bare var noe man gjorde noen få timer i uka. Da det noen år etter gikk opp for meg at det faktisk kunne være et yrke, var jeg ikke i tvil. Det var dette jeg skulle gjøre med livet mitt! Jeg skulle bli danser! Jeg føler meg heldig, slik sett. Mange mennesker vet ikke hva de vil bruke livene sine
til før de blir voksne. Men jeg visste alltid hva jeg ville, og vet man det, er det ingen sak å jobbe imot det. Selv når utfordringene er store og vanskelige, er det alltid enklere når man jobber mot et mål, sier Cynthia Harvey.

Å jobbe imot et mål gjør man også alltid når man skal sette opp en ballett. Cynthia Harvey synes arbeidet fram mot forestilling er minst like spennende som det ferdige resultatet. Det er da man utforsker mulighetene.

- For meg er målet alltid å gjøre alt bedre enn forrige gang jeg gjorde det samme. Å utvikle meg. Å få til noe mer og noe nytt og å lykkes enda bedre med det jeg allerede kan, beskriver hun.

Derfor liker hun prøveprosessen, og hun fryder seg over å kunne instruere dansere og ta del i deres utvikling. Men også etter premieren kan en forestilling forbedres, om danserne lærer teknikken enda bedre og lykkes enda mer i å formidle følelsene bak, mener Cynthia Harvey. Derfor misliker hun også begrepet «godt nok».

- Det handler ikke bare om å komme opp på et visst nivå og å gjøre alt riktig, det handler også om å gjøre det riktige stadig bedre. Først etter at man er ferdig, etter at man har spilt sin siste forestilling, kan man spørre seg om det man gjorde var godt nok, sier hun.

- Når jeg ser deg instruere, får jeg inntrykk av at du er opptatt av detaljer, men at de underliggende linjene er viktigere for deg. Grunnlaget må ligge der, før du kan bygge ut med detaljer?

- Det er sant, jeg må se alt i sammenheng. Jeg vil ikke dele inn en forestilling i sekvenser, der noe er viktig her og noe annet er viktig der. Linjene i historiefortellingen må ligge til grunn for alt, og detaljene må følge de samme linjene. Det er som en tråd. Du kan ikke klippe den opp i biter og fortsatt kalle den en tråd, sier Cynthia Harvey.

Hun mener at det er viktig at alle danserne forstår sine roller i en koreografi. De skal vite hvorfor de opptrer som de gjør.

- Jeg vil at alle som er med i en oppsetning skal forstå historien bak den. Ikke bare sin del av historien, men hele historien. De skal forstå motivasjonen bak hver enkelts valg og hver enkelts følelser, og samtidig skal de vite hvor deres egen rollefigur hører hjemme i totalbildet.
Når jeg starter prøvene på en ny oppsetning, er det første jeg gjør å fortelle historien og å forsikre meg at alle forstår den, sier Harvey.

- Ta Giselle. Giselle gjør ikke inntrykk på publikum om den ikke framstår som ekte også sett fra Albrechts ståsted. Alle som ser balletten, må forstå hvor plaget han er. Hvis ikke har det ingen mening, sier Cynthia Harvey.

Hun beskriver seg selv som en lagbygger.

- Når vi begynner arbeidet med en oppsetning, gir jeg alle danserne den informasjonen jeg synes de trenger. Jeg er så spesifikk og så tydelig jeg kan, og jeg ber dem stille spørsmål. Men når det er gjort, synes jeg det er fint å ta et skritt tilbake og se hva danserne gjør med den informasjonen de har fått. Jeg liker å gi dem makt til selv å utforske rollene sine, sier hun.

Hun synes det er spennende å få dansernes innspill.

- Hvordan vil de gjøre det, ut fra det grunnlaget jeg har gitt dem? Hvordan tolket de det jeg har sagt og vist dem? For meg er det viktig at alle bevegelsene føles riktige og naturlige for danseren som skal gjøre dem, og jeg gir dem det rommet de trenger for å finne ut av det. Jeg lytter til det de har å si og ser på det de har å vise meg. Så bygger jeg helheten ut fra det, forklarer Cynthia Harvey.

- Jeg er ikke en koreograf av den typen som sier slik-og-sånn skal dere gjøre det, for slik mener jeg at det skal være. Jeg foretrekker lagarbeid.

Dette intervjuet ble gjort i 2009, da Cynthia Harvey først satte opp denne versjonen med Nasjonalballetten. Hun er nå tilbake for å instruere danserne.