Bak kulissene på Afternoon of a Faun
– Som to kvinnelige koreografer ønsket vi å presentere «Faunens Ettermiddag» fra et kvinnelig ståsted, sier Whitney Jensen og Anaïs Touret.
/ Fra 2021: Tekst Vilde Alette Monrad-Krohn / Foto Jörg Wiesner
De to gode vennene er begge dansere i Nasjonalballetten og har danset utallige ganger på Hovedscenen. Men det er noe ganske annet å skape for den.
– Det er mye press og forventninger knyttet til en Hovedscene-produksjon, men å få gjøre det sammen har gjort det til en fryd, sier de to koreografene.
Verket tar utgangspunkt i diktet som Stéphane Mallarmés kalte sitt heroiske intermezzo, «L'Apres-Midi d'un Faun» eller «Faunens ettermiddag». Det var en erotisk og livsbejaende fabel om den mytologiske faunen, som på vei til badeplassen en ettermiddag blir overrasket av nymfer – og blir forelsket i en av dem. Slik er det ikke i Jensen og Tourets tolkning, her er det en kvinne som møter en mann – men begjæret står like sterkt i denne tolkningen som i Mallarmés original.
De nymfer der vil jeg gi varig liv …
… så skjær
en kjødelighet, så lett som dans av svanefjær
i luften, tett av søvn …
… mon for en drøm jeg flammer?
Til norsk av Kristen Gundelach
Diktet blir ansett som Mallarmés mesterverk, og var helt fra begynnelsen tiltenkt scenen. Den var originalt skrevet som en monolog, der faunen stadig beveger seg mellom det erotiske og brusende begjæret og den analyserende og klare tanke.
Når leseren møter faunen for første gang er det i en forvirret tilstand, han fornemmer å ha opplevd noe sterkt erotisk med nymfer. Men skjedde det virkelig? Kanskje var det bare en drøm – skapt ut av lengselen for å ikke være ensom lenger?
Det søte ingenting slengt ut for flyktig vind,
KYSSET har gitt mig «ja» fra svigefulle leber
men ellers blør i hjertet, brennende av feber
det gådefulle bitt av enslags hellig tann –
Akk, fluktens instrument, fang det som flyktet
inn-igjen!
Til norsk av Kristen Gundelach
Det er ikke faunens begjær som står i sentrum når diktet og ballettmusikken skapt av Claude Debussy oppstår i ny drakt på Hovedscenen. Det er en kvinnes, oversatt gjennom Jensen og Tourets koreografi. Men slik Mallarmé lot sin faun stige ut og inn av begjærets dragning og mulige illusjon, viser Jensen og Tourets koreografi det samme – på sin måte. Dette understrekes ytterligere mellom lyd- og lysbildet.
– Vi har brukt lys og drastiske vendinger i musikken for å uttrykke en kvinnes kamp mellom drøm og virkelighet, sier de to koreografene.
Slik, når min drueklase er suget tom for lys
søker jeg trøst for sødme som kan ei fornys:
leende løfter jeg de slunkne skinn og dulmer
min smerte, blåser inn i dem ånd, helt til de svulmer
mot himmelen av klarhet jeg beruses i.
O nymfer, la oss fylles av det som er forbi
Til norsk av Kristen Gundelach
Kildeliste: Haugen, Arne Kjell, 1966, Mallarmés poetikk, Oslo, Tanum forlag